tirsdag 7. april 2009
Rune Harrajeger
Hysj!! Hørte du? Hørte du bikkja??Det er beinkald morra over Rafnes-skogene. En januardag med bitende frisk bris fra nord. Solskiva har knapt klatret opp mot tretoppene, men vi var på beina før sola i dag. Har allerede rukket å gjøre opp en tyriild rundt marsjstøvlene våre. Super heit kaffe. Ruller røyk. Prater om alt og ingen ting.- Syntes så tydelig jeg hørte bikkja den veien der, sier Rune Andersson. Han peker, og strekker ørene så langt han kan. Men bare suset fra trekronene er å høre.
- Han burde ha`n på beina snart nå….Rune Andersson, eller Rune Harrajeger som han like gjerne skulle vært døpt, legger alle andre jakttilbud til side om det er utsikter til en tur i skauen med bikkja og hagla etter langøre. Harejakt er livet for ham som for titusener av andre. I gamle dager jaktet folk hare for føden under trange kår. Det var ikke så nøye med verken lover eller regler, om de bare fikk noe i gryta som kunne mette litt der hjemme. I dag er harejakten kanskje blant de former for jakt som aller mest drives for sport og spenning.
Jeg kjenner mange harejegere, og var en gang ivrig sjøl, men i motsetning til de som jakter fugl, elg, rådyr, rein osv., finner du blant harejegerne en god del som ikke setter tennene i harens kjøtt. Det er ikke alltid med haresteken som det er med elgbiffen, selv om det finnes unntak.
Sosial jakt
Harejakt er ofte sosialt, fordi det gjerne er flere kompiser som jakter hare sammen. Det blir ofte god tid til en prat på stolsekken mens svartkjelen henger på kvisten over flammene. Harejakt er også ulidelig spennende. For en innbarka harrajeger finnes det ikke noe som er bedre enn uttak og en klingende los.- Bikkjas los er som vakker musikk, fastslår Rune Andersson. Han har hørt noen timer på denne musikken, og bedyrer at han aldri går lei. Men først og fremst dreier harejakta seg om bikkja. I gamle dager ble haren tatt i snare, eller skutt tilfeldig under annen jakt. Slik er det også en del steder i Norge fremdeles, men dette er for de fleste alltid et spørsmål om bikkja er bra nok, eller ikke. Ei god bikkje er nesten verdt sin vekt i gull. Det er et ubestridelig faktum at det betales hundretusener av kroner for enkelte virkelig prakteksemplarer, selv om akkurat slike historier hører til sjeldenhetene. Men ei harebikkje som er drevet inn og er dugelig god, kan fort koste flere titusener. Å dra til Finland eller Sverige for å handle bikkje for så mye penger at kona hjemme ville kollapset om hun hørte den virkelige prisen, er virkelighet for mange. Det er sjelden du finner den beste bikkja i kullet hos naboen, men i gamle dager var det slik.
Taktfast los
- Der! Rune Andersson brummer høyt under barten. Nå hørte også jeg det. Gjennom suset i trekronene går losen taktfast i det fjerne. Den ellers så sindige harejegeren triver dobbeltløper`n og legger klar et par patroner på stolsekken. Kaffen i koppen får stå og bli kald. Nå gjelder det - nå kan "pus" komme!Slik er det med harejakt, at haren ofte ligger langt foran bikkja i losen. Mens harebikkja må lukte seg fram til hvert eneste hopp, får pus god tid på seg til å gjøre det vanskelig for forfølgeren. Er det noe han kan, er det dèt . Det er denne dyktigheten som gjør at den greier seg unna forfølgere, for det blir som en lett omskrivning av den kjente barnesangen; "Det er mange her, som håper på, en bitteliten pusestek, til middagsmat. Kanskje blir det meg, kanskje blir det deg…” Akkurat i dag er det Rune Andersson som lurer på denne steken. Om ikke til middagsmat, så i alle fall til å henge på nordveggen på huset. Til heder og verdighet. Litt for haren, men mest for bikkja og eieren. For slik er også den typiske harejegeren. Skrytespiker`n er ofte slått inn der haren syns best, og det kan bli fryktelig lang modningstid på enkelte puser der de henger dag ut og dag inn med granbar i buken… Ja, det fortelles enda at en jeger lot en hare stoppe ut nettopp slik som den hang på veggen, med granbaret på plass, og gikk jakta dårlig en helg (og det gjorde den mange helger), ja, så hang han den utstoppede haren på plass, og folk som gikk forbi, nikket anerkjennende. Dèt var en dugelig jeger, ja!
Muntre historier
- Du har vel hørt om han som tørket bakbeina på haren, og hadde med i skauen når han skulle på jakt. Når han gikk hjem igjen, festet han dem slik at de stakk ut under sekkelokket, og alle trodde han hadde fått hare på hver gang, flirer Rune Andersson.
Nå hører vi losen tydelig. Andersson har trukket inn mot uttaket, som ofte er en sikker post. Jeg poster noen hundre meter unna. Begge anstrenger vi sansene til det ytterste, for pus kan komme hvert øyeblikk som helst, og nær sagt hvor som helst. Kommer`n, kan vi få god tid til skudd, men mange ganger ser vi bare haren i kjappe glimt mellom trestammene, og det kan bli mer enn vrangt og vrient å få til et skudd.To ganger passerer bikkja ganske tett på oss, bak en liten kolle, men der står ikke vi, og det er bra for haren. Når bikkja passerer, betyr det jo at haren har passert før den, men vi har ikke sett snurten av langøre. Når vi endelig er i bedre posisjon, har den funnet det for godt å legge veien inn i et tett granholt, i et område med steinurer og møkk. Ja, steinurer kan virkelig være noe møkk, for haren kan finne på å gå i ur. I denne kampen mellom mennesket og bikkja på den ene siden, og haren på den andre, er alle knep tillatt fra harens side, og selv om losen går så det gnistrer, er man ikke sikker på å få pus i sekken før et godt skudd sitter akkurat der det skal. Da opplever til gjengjeld en harejeger en av livets store øyeblikk. Særlig om det er ei ungbikkje, og det er aller første haren for den. Det hender det blir fuktig i øyekroken til hardbarka harejegere når den aller første haren er skutt for ungbikkja etter uttak og los på alle riktige måter. Og det hender det vanker en dotsup på jeger`n - eller fler… . Men det siste er nå helst når gutta er virkelig på tur - gjemt bort i ei koie ved tregrensa på årets store og ukelange begivenhet; Harejakta!
Tar`n neste gang!
Slik blir det ikke denne sure januardagen. Pus trekker det lengste strået i stedet for sitt siste sukk, og selv om finskstøveren gjør så godt den kan, og ringer inn tapet eller alle kunstens regler, kan langøre puste ut på et eller annet skjulested og strekke ut etter strabasene. Bikkja skjønner poenget, og kommer inn for å melde at håpet er ute. Tapet er uopprettelig. Så seint er det blitt på dagen at det er liten vits i å slippe på nytt, og Rune Andersson setter seg på huk med bikkja foran seg, og gir den noen kameratslige klaps på hodet.- Jada, gutten. Han lurte deg i dag, men neste gang tar vi`n, ser du!Så er det hjemvei, og verken tørkede harebein eller utstoppet hare skal ljuge for å gi inntrykk av at det gikk bedre enn det gjorde. For pytt, hva gjør vel det? Bikkja lærer noe for hver eneste tur, og framskrittene gjennom sesongen er tydelige. Det er ikke tapene man tenker på neste gang bikkja tar ut hare med et iltert beskrik og losen flyter gjennom skauen. Da koker blodet i enhver harejeger, og tida står fullstendig stille…
- Han burde ha`n på beina snart nå….Rune Andersson, eller Rune Harrajeger som han like gjerne skulle vært døpt, legger alle andre jakttilbud til side om det er utsikter til en tur i skauen med bikkja og hagla etter langøre. Harejakt er livet for ham som for titusener av andre. I gamle dager jaktet folk hare for føden under trange kår. Det var ikke så nøye med verken lover eller regler, om de bare fikk noe i gryta som kunne mette litt der hjemme. I dag er harejakten kanskje blant de former for jakt som aller mest drives for sport og spenning.
Jeg kjenner mange harejegere, og var en gang ivrig sjøl, men i motsetning til de som jakter fugl, elg, rådyr, rein osv., finner du blant harejegerne en god del som ikke setter tennene i harens kjøtt. Det er ikke alltid med haresteken som det er med elgbiffen, selv om det finnes unntak.
Sosial jakt
Harejakt er ofte sosialt, fordi det gjerne er flere kompiser som jakter hare sammen. Det blir ofte god tid til en prat på stolsekken mens svartkjelen henger på kvisten over flammene. Harejakt er også ulidelig spennende. For en innbarka harrajeger finnes det ikke noe som er bedre enn uttak og en klingende los.- Bikkjas los er som vakker musikk, fastslår Rune Andersson. Han har hørt noen timer på denne musikken, og bedyrer at han aldri går lei. Men først og fremst dreier harejakta seg om bikkja. I gamle dager ble haren tatt i snare, eller skutt tilfeldig under annen jakt. Slik er det også en del steder i Norge fremdeles, men dette er for de fleste alltid et spørsmål om bikkja er bra nok, eller ikke. Ei god bikkje er nesten verdt sin vekt i gull. Det er et ubestridelig faktum at det betales hundretusener av kroner for enkelte virkelig prakteksemplarer, selv om akkurat slike historier hører til sjeldenhetene. Men ei harebikkje som er drevet inn og er dugelig god, kan fort koste flere titusener. Å dra til Finland eller Sverige for å handle bikkje for så mye penger at kona hjemme ville kollapset om hun hørte den virkelige prisen, er virkelighet for mange. Det er sjelden du finner den beste bikkja i kullet hos naboen, men i gamle dager var det slik.
Taktfast los
- Der! Rune Andersson brummer høyt under barten. Nå hørte også jeg det. Gjennom suset i trekronene går losen taktfast i det fjerne. Den ellers så sindige harejegeren triver dobbeltløper`n og legger klar et par patroner på stolsekken. Kaffen i koppen får stå og bli kald. Nå gjelder det - nå kan "pus" komme!Slik er det med harejakt, at haren ofte ligger langt foran bikkja i losen. Mens harebikkja må lukte seg fram til hvert eneste hopp, får pus god tid på seg til å gjøre det vanskelig for forfølgeren. Er det noe han kan, er det dèt . Det er denne dyktigheten som gjør at den greier seg unna forfølgere, for det blir som en lett omskrivning av den kjente barnesangen; "Det er mange her, som håper på, en bitteliten pusestek, til middagsmat. Kanskje blir det meg, kanskje blir det deg…” Akkurat i dag er det Rune Andersson som lurer på denne steken. Om ikke til middagsmat, så i alle fall til å henge på nordveggen på huset. Til heder og verdighet. Litt for haren, men mest for bikkja og eieren. For slik er også den typiske harejegeren. Skrytespiker`n er ofte slått inn der haren syns best, og det kan bli fryktelig lang modningstid på enkelte puser der de henger dag ut og dag inn med granbar i buken… Ja, det fortelles enda at en jeger lot en hare stoppe ut nettopp slik som den hang på veggen, med granbaret på plass, og gikk jakta dårlig en helg (og det gjorde den mange helger), ja, så hang han den utstoppede haren på plass, og folk som gikk forbi, nikket anerkjennende. Dèt var en dugelig jeger, ja!
Muntre historier
- Du har vel hørt om han som tørket bakbeina på haren, og hadde med i skauen når han skulle på jakt. Når han gikk hjem igjen, festet han dem slik at de stakk ut under sekkelokket, og alle trodde han hadde fått hare på hver gang, flirer Rune Andersson.
Nå hører vi losen tydelig. Andersson har trukket inn mot uttaket, som ofte er en sikker post. Jeg poster noen hundre meter unna. Begge anstrenger vi sansene til det ytterste, for pus kan komme hvert øyeblikk som helst, og nær sagt hvor som helst. Kommer`n, kan vi få god tid til skudd, men mange ganger ser vi bare haren i kjappe glimt mellom trestammene, og det kan bli mer enn vrangt og vrient å få til et skudd.To ganger passerer bikkja ganske tett på oss, bak en liten kolle, men der står ikke vi, og det er bra for haren. Når bikkja passerer, betyr det jo at haren har passert før den, men vi har ikke sett snurten av langøre. Når vi endelig er i bedre posisjon, har den funnet det for godt å legge veien inn i et tett granholt, i et område med steinurer og møkk. Ja, steinurer kan virkelig være noe møkk, for haren kan finne på å gå i ur. I denne kampen mellom mennesket og bikkja på den ene siden, og haren på den andre, er alle knep tillatt fra harens side, og selv om losen går så det gnistrer, er man ikke sikker på å få pus i sekken før et godt skudd sitter akkurat der det skal. Da opplever til gjengjeld en harejeger en av livets store øyeblikk. Særlig om det er ei ungbikkje, og det er aller første haren for den. Det hender det blir fuktig i øyekroken til hardbarka harejegere når den aller første haren er skutt for ungbikkja etter uttak og los på alle riktige måter. Og det hender det vanker en dotsup på jeger`n - eller fler… . Men det siste er nå helst når gutta er virkelig på tur - gjemt bort i ei koie ved tregrensa på årets store og ukelange begivenhet; Harejakta!
Tar`n neste gang!
Slik blir det ikke denne sure januardagen. Pus trekker det lengste strået i stedet for sitt siste sukk, og selv om finskstøveren gjør så godt den kan, og ringer inn tapet eller alle kunstens regler, kan langøre puste ut på et eller annet skjulested og strekke ut etter strabasene. Bikkja skjønner poenget, og kommer inn for å melde at håpet er ute. Tapet er uopprettelig. Så seint er det blitt på dagen at det er liten vits i å slippe på nytt, og Rune Andersson setter seg på huk med bikkja foran seg, og gir den noen kameratslige klaps på hodet.- Jada, gutten. Han lurte deg i dag, men neste gang tar vi`n, ser du!Så er det hjemvei, og verken tørkede harebein eller utstoppet hare skal ljuge for å gi inntrykk av at det gikk bedre enn det gjorde. For pytt, hva gjør vel det? Bikkja lærer noe for hver eneste tur, og framskrittene gjennom sesongen er tydelige. Det er ikke tapene man tenker på neste gang bikkja tar ut hare med et iltert beskrik og losen flyter gjennom skauen. Da koker blodet i enhver harejeger, og tida står fullstendig stille…
Abonner på:
Innlegg (Atom)
