Lavvumanns verden: mars 2009

-Fy fader, Kyrre, dette er liiivet!!Turkameraten krøller seg sammen på barseng og sovepose. Super gloheit kaffe og røyker rullings. Han ser orangefarget ut nå, der han ligger i lyset fra bålet.Ute viser gradestokken kjølige fjorten minus. Inne måler vi intet mindre 56 pluss på det varmeste en meter over liggeplassene våre. Tro det eller ikke!Vi er på lavvutur. Her inne ved Haugstjennane har vinterkulda festet grepet. Over oss funkler det i milliarder av stjerner på nattsvart himmel. Uglene tuter i åsene rundt oss.
Midt i idyllen Det er midtveis i januar, og når sant skal sies, er det ikke stor konkurranse om teltplassene her inne i idylliske Høydalen i Kilebygda. Sommerstid er det folk her støtt, og helt fra Tyskland kommer det "villmarkinger" som skal feriere i norsk natur. Med iglotelt og kamuflasjeklær. Åssen i all verden finner de fram hit, milevis fra nærmeste by? Bare en grusvei fører fram gjennom svarte granskauen til ei bittelita grend.Turkameraten har flere døgn under åpen himmel enn innendørs, men ofte er nattelyet bare en enkel presenning, eller en huk. Nå er han på lavvutur, og skal teste overnatting "ute" på svarte vinteren, INNE, for første gang!
Ni år med lavvuliv
Siden juli 2000 har jeg hatt denne lavvuen, og det var en gammel drøm som gikk i oppfyllelse da jeg den gang kunne ringe og bestille en enstangs åtte-manns lavvu.- Når kommer`n? undret jeg spent.- - Leveringstiden akkurat nå er nok to-tre uker, var svaret.- - Ærru gær`n! gispet jeg. - Skal på ferie med kjerring og unger på lørda`n! Har jeg ikke fått`n til da, får det være inntil videre.Hos leverandøren var det forståelse for problemet, og jeg vet ikke om noen som ikke hadde så hastverk, måtte vike for meg, men lavvuen var på plass fredag. Bestillingen var ekspedert øyeblikkelig, og et stykke samisk tradisjon kom hjem til meg i Telemark.
Opp med lavvuen Fredagskvelden kunne jeg selvsagt ikke dy meg. Jeg bare MÅTTE få lavvuen opp, og det på røde rappen. Dermed spente jeg hele saken opp på plenen utenfor huset, og jeg skal si den tok plass. Med sin bredde på fem meter vakte den oppsikt i gata. Det tok jeg med godt humør, og etter å ha nørt opp et lite bjørkebål inni, kunne jeg innvie lavvuen med "en lille en". Og enda en… Jo, dette var sannelig livet. Nå skulle det bli ferie!
-Det hadde vært noe...
Er`e brann i gata? undret naboen, og stakk hodet ut da han kjente røyklukta. Snart var han inni for å ta vidunderet i øyensyn.- Dèt hadde vært noe… mumlet han ettertenksomt, mens han spurte og grov om pris og kvalitet. Og jeg kunne legge ut om både dette og hint, for fra leverandøren hadde jeg fått både lavvukurs og en fyldig brosjyre, og jeg hadde lest til øynene var fuktige. For en som er litt mer glad i friluftsliv enn en gjennomsnitts-Ola, er dette med lavvu noe helt spesielt. Slik var det i alle fall med meg, men økonomien satte sin stopp. Når det en dag plutselig "regnet" noen lapper inn uten forvarsel, ble det bestilling tvert. Noen få tusen kroner for en drøm! Samme pris som ei uke i Syden, men hva er det beste valget?
Et annet friluftsliv Jeg har hatt fjelltelt siden syttiårene, og har en ganske bra modell i dag, men skal jeg være alleles ærlig, synes jeg egentlig det er for ille å forsøke å bestå eksamen som slangemenneske hver gang jeg skal kle på meg om morran, eller krabbe til køys på kvelden. Ikke får jeg orden innendørs heller. Det er bare for trangt! Vel er det lett å bære, kjekt og greit alt sammen, men det er nå engang ikke mer enn en oppspent pose rundt meg der jeg ikke kan ha levende flammer engang… .Mens turkameraten og jeg krøller oss sammen på barsengene her inne ved Haugstjennane, tenker jeg tilbake på mange lavvuturer det siste halve året. Alene med fem unger på fisketur i et øsende regnvær ned mot Gjerstad, mens lynene flerret nattehimmelen og tordenen rullet. Fem unger fra seks til tolv, men ingen var det minste redde. Rundt bålet fant de tryggheten. Med kone og unger på hjemlige trakter på Finnskogen. Med kompis på fisketur. Alene på jakt. Eller bare kona og jeg - en lunvarm augustnatt nettopp her hvor jeg ligger nå.
Drømmen om ovn
- Dæven - det er freskt ute! banner kameraten der han drar glidelåsen igjen bak seg etter å ha vært ute og lettet på høyrebeinet.- Det er freskere i Finnmark på denne tida, repliserer jeg fra barsenga. - Har samene bodd sånn i generasjoner på vidda, skal vi saktens klare fjorten kalde her hos oss.- Ja, ærru gær`n.? Jeg kan legge meg på utsida, jeg - under ei busk. Det har jeg gjort mange ganger, og det har vært kaldere enn nå. Men lavvuen din, dèt er gode greier. Begynner å bli gammal og giktisk sikkert, når jeg vil ha det varmt rundt meg der jeg ligger, flirer turkameraten, og putter på etpar bjørkepinner til.
Det var i åttiårene firmaet Venor i Kautokeino utviklet en enstangs lavvumodell som de har hatt stor suksess med. I dag finner vi mange lavvuer på markedet, mer eller mindre bygget på samme lest.Jeg er sikker på at jeg valgte rett utstyr for friluftsliv. Etter åtte års bruk, kan jeg si at lavvuen har fått såpass mye juling som man kan forlange. Det sier seg sjøl; Med en ungeflokk på tur er det ut og inn hele tida, og glidelåsen flyr oftere opp og ned her enn glidelåsene gjør i buskene rundt Kynnbrua på Finnskogen når det er dans på lokalet der sommerstid… Brått går en tiåring "på trynet" i teltduken, snart visper en tolvåring borti duken med en pinne. Men lavvuen min har greid strabasene. Den er bånnsolid!
Se opp for brann!
Det er bare èn ting jeg er redd for, og det er flammer. Jeg vet at blandingen av bomull og polyester i duken tåler en støyt, men jeg vil aldri ta sjansen på å legge på ved som kan sprute glør. Gran for eksempel, er bannlyst her inne. De fine glørne som danser opp med røyken fra bjørka jeg bruker som lavvuved, dør ut av seg selv før de kan gjøre noe skade. Og passer vi på flammene i forhold til barsenger, liggeunderlag og andre ting innendørs, kan vi ikke ha det tryggere enn her.Det knirker i snødekket på isen under oss mens vi går utpå for å sjekke snørene. Turkameraten har agnet med meitemark. Har et solid lager krypende i jordkasse i kjeller`n hjemme, fanget inn på høsten med tanke på vinterens fisketurer. Snørene er festet til en av greinene på ei nedhogd småbjørk han har lagt inntil fiskehullet. Et kjekt, lite tips - mye bedre enn å prøve å feste en pinne i snødekket på isen. - Var ikke noe her heller, gitt, sier han, og er litt skuffet. Det hadde smakt med litt ørret til kveldsmaten.Vi tusler inn igjen mot land, der lavvuen står mellom solide gran- og furutrær. Røykstripa som kommer opp fra røykåpningen på toppen, legger seg langsetter åssida. En liten, forsiktig bris bringer den nydelige lukta av brent bjørk inn gjennom skauen. Gjennom teltduken lyser det svakt i orange fra bålet. Det ser godt og trygt ut. Jeg er stolt av lavvuen min!

Kampen røyk/varme
- Host og hark! banner turkameraten. Han har røykteppet rett over nesetippen. Det er dugelig med røyk her inne nå, etter et litt for stort tilskudd av ved på bålet. Under duken har vi dyttet snøklumper så store som håndballer for å løfte duken hist og pist og gi trekk til bålet, men når de fjorten kalde utenfra strømmer inn til ryggen, hjelper det lite at det varmer på andre sida. Lavvulivet med bål er en balansegang mellom riktig trekk og riktig temperatur. En kunst det sikkert tar lang tid å beherske. Det er begrenset hvor mye røyk som slipper ut i toppen når trekken er for dårlig, og må vi ha mer trekk, blir det selvfølgelig så som så med varmen. Riktig nok varmer det på ansiktssida, men det er mager trøst når kulda presser på fra motsatt hold. Akkurat nå har vi trukket
snøklumpene unna, og dèt blir for tett, viser det seg.- - Vi skulle hatt reinskinnspesker som samene har, sier jeg. Men jeg har da i alle fall en varmedress i sekken, og trekker den utenpå genser og feltbukse. Det hjelper, ja.- Eller en lavvuovn, fortsetter jeg.- Ovn?.- Ja, det selges ovnslavvuer også. Blir visst 25 varmegrader innendørs på få minutter, selv i verste vinterkulda. Og så er de røykfrie. Og bærbare. Og nesten sammenleggbare. Ovnsrøret er til å ta fra hverandre, og så putter du det bare inni ovnen. Bena brukes som bærehåndtak, og dermed er den lettvin å ta med seg.- Jøss! Men åssen kan vi se noe da? undrer turkameraten videre, som alltid opptatt av de praktiske detaljene etter et langt liv i friluft. - Det blir jo svarte natta inni her da? Må vel ha parafinlampe, tenker jeg.Så sant som det er sagt. Lys må til.
God plass i lavvu
Inne i lavvuen lever vi i vår egen verden rundt bålet, og vi har rikelig med plass til å slå ut med armene og fortelle om de aller største fiskene vi har fått. Spesielt turkameraten har fiskehistorier, men så har han da også holdt i rette enden av snøret siden han var en neve stor. Ja, selv de han har mistet, er det plass til her inne, for lavvuen min har liggeplass til åtte voksne - pluss all bagasjen! Alle som har vært inne i den, er blitt imponert over størrelsen.Under ferieturen til Sjusjøen og Finnskogen sommeren 2000 rundet vi av på Elverum camping, og tok siste natta i campinghytte der - bare for å ha forsøkt det også. Vi hadde hatt regn de par siste dagene, og til tross for impregneringen, hadde duken begynt å bli våt enkelte steder. Det var tydelig at den nå trengte å bli re-impregnert, men først måtte den tørke. Over Elverum camping skinte sola, og jeg spurte driveren av campingplassen om jeg kunne slå opp teltet mitt utenfor hytta for å få tørket det…- Ja jøss, forsikret han. - Det må du bare gjøre. Det er plass nok i massevis ved siden av bilen din!Han skulle bare ha visst, og snart fikk han vite. For på fem minutter (det tar ikke lengre tid å slå den opp på flatmark med godt pluggfeste) var lavvuen reist, og den tok mer bakkeplass enn ei middels campingvogn. Gjett om vi vakte oppsikt. Ikke bare kom driveren av plassen dit, men også den ene etter den andre av gjestene rundt om. Alle hadde de minst tjue spørsmål, og alle ville de inni for å se. Driveren selv ville fluksens skaffe seg lavvuer for å sette opp som tilbud til gjester. Dette var noe helt spesielt, som sikkert ville selge.Elverum camping rommer jo blant annet gjestene ved de nordiske jakt- og fiskedagene i august hvert år, og jeg er sikker på at det vil bli rift om plassene i lavvuene om han gjør som han sa.
Med spedbarn på tur
Men nå var det vinter, og vi var i Høydalen. Vi greide å få røykteppet under kontroll, men snakket mer og mer om denne lavvuovnen. Det ville absolutt vært tingen. Jeg så for meg årets turer. En ny liten junior skulle se dagens lys i mars, og når sommer`n kom, skulle han selvsagt være med på lavvutur. Sommerstid er vel og greit, for det er ikke så mye ekstra varme en trenger om været er sånn tålelig. Mest litt fyring for å holde myggen i sjakk, men det blir verre seinere på året. Jeg tvilte på at kjerringa ville la guttungen bli med pappa på lavvutur når hun vet at det kan bli dugelig med røyk der inne. Og en røyksur start på friluftslivet for en liten baby er vel ikke akkurat noe sjakktrekk, med tanke på årene som kommer.Egentlig hadde jeg tenkt å kjøpe original ovnslavvu, men den veier adskillig mer enn min enstangs utgave, som er beregnet for bål. Ti kilo har jeg på ryggen med lavvuen min nå, og da er den komplett. Greier jeg ikke bære såpass pluss litt for magesekken, får jeg heller holde meg hjemme. Men hadde jeg kjøpt ovnslavvuen, ville det blitt betydelig mer å drasse på. Litt for mye for fotturer, faktisk. Det jeg tenkte meg, var en kombinert løsning. Med en ovn til den lavvuen jeg har, kunne jeg bruke den som vanlig bållavvu på enkelte turer, og som ovnslavvu på andre - særlig der jeg ikke skal bære langt. Men er vi to mann eller flere, greier vi selvsagt å få ovnen med også. Den veier ikke mer. Venor leverer det som skal til for at lavvuen som egentlig er ment bare for bål, også skal bli en ovnslavvu.
Kombinert løsning
En sånn kombinertløsning var jeg veldig spent på å prøve, og slik skulle det bli. Før yngstesønnen kom på sin første lavvutur, seks uker gammel, var ovnen på plass. Det var som å trå inn i en ny verden. Ingen røyk uten ild, heter det jo, men det stemmer ikke helt med ovn. Ingen røyk, men ild og varme, er det riktige. Ikke noe problem med spedbarn i lavvu.Hadde turkameraten og jeg hatt ovn med oss inne ved Haugstjennane denne januarnatta, er jeg sikker på at vi på mange måter hadde hatt det bedre i forhold til stabil temperatur og røyk, men på den annen side: Hvor ble bålkosen av? For det èr en utrolig flott stemning rundt bålet her inne.- Nei, NÅ skulle kjerringa vært her, hvisker turkameraten borte fra soveposen når det er blitt seint på natt og det bare er en glohaug igjen foran midtstanga. Vi har latt bålet brenne ned, og tuller oss godt inn i hver vår sovepose for å vente på Jon Blund.- Ho ho ho ho hoooooo, tuter uglene i åsen.Men vi to er allerede langt inne i drømmeland…

NYTTIGE LAVVU-TIPS:
Vurderer du å kjøpe lavvu for bålfyring, så vær nøye med at du får en duk som tåler gnister og lettere glør. Spør produsentene! Spør andre brukere! En hullete lavvu er det ikke mye moro med, og en i full fyr må være rene skrekken!Lavvu skal helst oppbevares hengende, men da trenger den mye plass. Jeg pakker min ned etter grundig tørking, og det går greit. Husk: Du trenger mye plass til å tørke den store duken, og har du brukt bål, lukter det skikkelig røyk av duken når den tørkes. Ikke noe å henge oppe i stua, akkurat.Enstangslavvuen setter du opp alene på minutter, forutsatt at vinden ikke er for sterk. Lavvuen tåler sterk vind når den først står oppe, men du sikrer den med ekstra barduner. Organiser grundig inne! Vær bestemt om hvordan åtte mennesker og all bagasje skal få plass innendørs, og likevel ha orden på alt sammen! Hver person sin liggeplass, med alle sine ting samlet i hodeenden. Og sikre utstyr/personer mot å komme nær åpent bål eller ovn!!
En bunnduk i lavvuen er etter min mening et absolutt ”must”. Og jeg har erstattet de fabrikkproduserte pluggene, med noe langt mer solid. Et knippe gammeldagse, smidde spiker i kjempeformat, en slags digre, spikerliknende bolter som ble brukt til å feste sammen laftede stokker i gamle dager. De går gjennom det meste uten å bli ødelagt.Denne historien nedtegnet jeg allerede i 2001, og siden har det vært adskillige turer med små, store – og alene. Lavvuen er mer falmet i grønnfargen, og har fått noen småskader, men fremstår utrolig nok bra etter åtte års bruk. Det vitner om Venors kvalitet, vil jeg påstå.
Den godt brukte lavvuen er nå blitt kombinert med en godt brukt Ally-kano.
Synes det passer ganske bra til en godt brukt ”villmarking” J
God tur!

I dag var den der, den aller første. En svarttrost forsynte seg av restene av kneipbrødskiver junior ikke ville ha til dagens frokost, som jeg kastet ut i snøen ved foringsbrettet til småfuglene. Den svarte fuglen med det gule nebbet er et vårtegn av de store.
Jeg sjekker på "vårsjekksida" på nettet:
http://www.fuglevennen.no/data/ut/by/natur/bn2/?vis=art
Det er gjort tre observasjoner av svarttrost i Norge i skrivende øyeblikk, så min er da den fjerde!, men det er mange andre vårtegn å lese om på denne sida, og den oppdateres kontinuerlig. Selv om snøen ennå ligger halvmeterdyp på plenen utenfor, og den er så vassfylt og sammentrykket at man må ha dobbel dose Møllers tran for å måke den unna, er det umiskjennelig vår i lufta. Det renner av takene, og selv om nattefrosten ennå tar tak innimellom, og nye snøfall kan komme, er det ingen som kan tvile: Kong Vinters iskalde fingre mister gradvis grepet om det sørlige Norge.
I fjor, året før, og mange år før der igjen, var det planer om å få med ett av vårens virkelige eventyr. En tiurleik, Eller orreleik. Det har dessverre blitt med planene. Tida strakk ikke til, eller prioriteringene ble feil. Jeg håper jeg får sjansen til å tilbringe en magisk morgenstund på tiurleik i år, sammen med kona mi :-) I lavvuen, eller bare i pose og enkel gapahuk. Det handler om å sette av tid..
En annen leik som hører våren til, kan man oppleve på kysten i disse dager. Nå har ærfuglene dannet par, og hannene er i farta for å verne om dama si. Nærgående beilere blir jaget unna, for det gjelder å holde på den man har! Og ærfuglene lager sine egne, vakre lyder, en slags lavmælt buuuing som kan høres langt av sted. Den som en gang har overnattet på kysten, der det er ærfugl, kan ha gledet seg over å sovne inn til den beroligende lyden fra disse fuglene.
Mine kolleger fikk seg et latterbrøl da jeg fortalte på kantina hva jeg hadde kjøpt på Netthandelen for noen dager siden. Ei fuglekasse med kamera! For ikke flere kroner enn hva røykere gir for et par pakker tobakk, handlet jeg det som skulle til for å gjøre meg til kikker gjennom vår og forsommer. Kassa er utstyrt med infrarødt kamera, og sender trådløst fargebilde til TV inne. Nå kan jeg følge med på reirbygging, egglegging, ungemas - og kanskje den brutale naturen. Et fuglerede kan fort bli røvet, av både slanger, rovfugler, og hakkespetter faktisk! En av Ut i naturens leservideoer på NRK i fjor viste nettopp det siste. En hakkespett som forsynte seg av de nyklekkede ungene til en kjøttmeis. Nett-tv på NRK.no/natur er forresten en flott måte å oppleve naturen på. Det er et enormt arkiv å velge i, og det er helt gratis!
Det er all grunn til å glede seg over våren! I disse dager lapper jeg også lavvuen, også fort det finnes bare flekker til å sette den opp, skal vi avsted. Selvsagt kunne vi dratt nå, men kavet med å grave seg med til bakken for å få lavvuen opp på skikkelig vis, sparer jeg meg helst for...
2-3 uker fram i tid skjer første overnatting, og dèt til en skikkelig konsert av vårfuglelyder.
Jeg gleder meg. Og svarttrosten minner meg om det som kommer :-)