Klippet er fra en vellykket elgjakt i Fyresdalsheiene, på grensen mot Setesdalsheiene. Bikkje ble stående med ku og kalv, mens oksen snek seg unna. Den hadde ikke regnet med at det var en ekstra post inne i fjellet....
søndag 22. november 2009
søndag 11. oktober 2009
En uke elgjakt og lavvuliv for Mattis (8)
Ikke mange 8-åringer lever jegerliv i lavvu i en hel uke i høstferien! Minstesønnen min Mattis gjorde dette i år. To til tre drev hver dag i en uke, lange marsjer, ulendt terreng og vekslende vær, og overnatting i Venor-lavvuen med vedovn.
Det er lov for en jegerpappa å være stolt, og det er lov for en ung, coming storviltjeger, å være enda mer stolt etter endt dyst. Det var ei uke rik på opplevelser og inntrykk, og Mattis har litt om den på sin egen blogg:
søndag 27. september 2009
Bål skjuler menneskelukt
http://www.klikk.no/produkthjemmesider/villmarksliv/article240480.ece
Denne videosnutten er fra Øvre Birtedalen i Telemark. For å kamuflere menneskelukt under jakt, bruker jeg alltid bål. Det er svært effektivt. Jeg har skutt flere elg og rådyr direkte i bålrøyken, ofte på kort hold.
Viktig: Ikke hugg ved på post! Lyden bærer langt. Jeg pleier ha med et knippe tyri i sekken, og plukker ellers litt småved rundt på posten som jeg legger på etter hvert. En fordel å bruke ved som ikke knitrer og smeller mens det brenner. Furu, bjørn etc går greit, gran bråker for mye. Skitt jakt!
onsdag 23. september 2009
Villmannen Jens
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=590133
Statsminister Jens er stolt. Han har skutt sin første reinsbukk. Oh My God!
Han snek seg inn på flokken, og la an....
Riktig nok er det en flokk som nesten regnes som tamdyr, men dog: Han synes vel at han er blitt en skikkelig villmann! Han har da ikke tid til å fly på jakt som folk flest? Storviltjakt for Jens er privat flokk i privat område, Rendalen Renselskap, der man endatil har laget en kunstig fiskedam for de som vil prøve seg med fiskestanga :-) Tam fisk....
Forrige gang han var på jakt, skjøt han duer på et jorde... Like ved en kirke i Akershus.
http://www.kjendis.no/2008/09/01/545398.html
Og før det igjen avlivet han en fisk med kniv! Wow!!
http://www.hitra-froya.no/incoming/article1135140.ece
Nå venter vi spent på Jens`nye eventyr.
Jakt på sivhøns er kanskje aktuelt?
Statsminister Jens er stolt. Han har skutt sin første reinsbukk. Oh My God!
Han snek seg inn på flokken, og la an....
Riktig nok er det en flokk som nesten regnes som tamdyr, men dog: Han synes vel at han er blitt en skikkelig villmann! Han har da ikke tid til å fly på jakt som folk flest? Storviltjakt for Jens er privat flokk i privat område, Rendalen Renselskap, der man endatil har laget en kunstig fiskedam for de som vil prøve seg med fiskestanga :-) Tam fisk....
Forrige gang han var på jakt, skjøt han duer på et jorde... Like ved en kirke i Akershus.
http://www.kjendis.no/2008/09/01/545398.html
Og før det igjen avlivet han en fisk med kniv! Wow!!
http://www.hitra-froya.no/incoming/article1135140.ece
Nå venter vi spent på Jens`nye eventyr.
Jakt på sivhøns er kanskje aktuelt?
mandag 21. september 2009
Overivrige jegere
http://www.vg.no/nyheter/uten-annonser/artikkel.php?artid=577497
En rypejeger er skutt og drept av kameraten sin i Trøndelag. Kameraten trodde den andre var bak ham, men i stedet var han rett ved siden av. En Sikker Jakt Analyse (SJA) kunne avverget tragedien.
Hvert år skjer 1-2 dødsulykker i forbindelse med jakt i Norge. Årsaken er oftest overivrige jegere. Det koker i pulsen hos jegerne når sjansen til skudd kommer, og avgjørelsen om å skyte blir tatt i brøkdelen av et sekund! Man vurderer på bakgrunn av det man vet, og i dette tilfellet "visste" skytteren at den andre jegeren var bak ham. Det var han ikke!
I arbeidslivet har vi SJA - Sikker Jobb Analyse. Dette kan også brukes ved jakt. En "Sikker Jakt Analyse" vil kunne redusere antall vådeskudd under jakt. Dersom jegerne, ved starten av hver jaktdag, trekker grensene for hverandre, og er veldig bevisste på at det skal holdes sikker avstand, kan selv de kjappeste avgjørelsene om skudd være trygge nok.
I tillegg burde det være påbudt med refleksvester og luer under norsk jakt. I særlig grad jaktformer der jegerne går i terrenget med hverandre. For viltet har det ingen betydning. Lyder, kjappe bevegelser, lukt og silhuett er det som avslører jegeren. En refleksvest ser viltet ikke. Men det gjør andre jegere!
En rypejeger er skutt og drept av kameraten sin i Trøndelag. Kameraten trodde den andre var bak ham, men i stedet var han rett ved siden av. En Sikker Jakt Analyse (SJA) kunne avverget tragedien.
Hvert år skjer 1-2 dødsulykker i forbindelse med jakt i Norge. Årsaken er oftest overivrige jegere. Det koker i pulsen hos jegerne når sjansen til skudd kommer, og avgjørelsen om å skyte blir tatt i brøkdelen av et sekund! Man vurderer på bakgrunn av det man vet, og i dette tilfellet "visste" skytteren at den andre jegeren var bak ham. Det var han ikke!
I arbeidslivet har vi SJA - Sikker Jobb Analyse. Dette kan også brukes ved jakt. En "Sikker Jakt Analyse" vil kunne redusere antall vådeskudd under jakt. Dersom jegerne, ved starten av hver jaktdag, trekker grensene for hverandre, og er veldig bevisste på at det skal holdes sikker avstand, kan selv de kjappeste avgjørelsene om skudd være trygge nok.
I tillegg burde det være påbudt med refleksvester og luer under norsk jakt. I særlig grad jaktformer der jegerne går i terrenget med hverandre. For viltet har det ingen betydning. Lyder, kjappe bevegelser, lukt og silhuett er det som avslører jegeren. En refleksvest ser viltet ikke. Men det gjør andre jegere!
søndag 6. september 2009
Tid for jakt
Det er gråkaldt om bare legger på verandaen min nå. Et godt tegn! Kalenderen viser september, og årstiden til tross, sitter jeg hver morra utendørs i slåbrok med kaffekoppen! For hver dag som går kommer høstfargene tydeligere. Noen sukker og tenker på en kald og lang vinter. Jeg gleder meg. Som en unge! For høsten, den betyr jakttid!
Det skal høstes av naturens overskudd. Inngrodd i meg, og hundretusener andre nordmenn. Når bjørk og osp gulner i liene går det dag for dag mot årets høydepunkt. For min del er det elgjakta. Når den er over, kan det være en god slump nydelig kjøtt i fryser`n. Det holder fram til neste høst.
Har aldri levd
Ikke langt tilbake var jakt en nødvendighet for å overleve. Og man skal ikke langt ut av byene før jakt fremdeles er svært viktig for mange mennesker. Men i vår tid er kjøtt noe man får i butikk. Det kommer ikke fra levende dyr. Det har aldri levd, aldri inneholdt blod. Lekkert innpakket på samlebånd – vi glemmer at samlebåndet begynner inne på slakteriet, eller kanskje enda riktigere: Det starter når et tamdyr kommer til verden. Det liv er forutbestemt, dets skjebne allerede beseglet, dets død er bestilt. Vi fjerner oss fra dette, og nyter det som kommer ut i enden av samlebåndet, og mange synes de som jakter, er noen aldeles grusomme mennesker.
Grusomt menneske
Jeg er et sånt grusomt menneske. Jeg er født sånn, og jeg skal dø sånn. Som jeger. Det har bodd i meg fra min tids morgen, og så lenge jeg har anledning, vil jeg jakte. Det er ikke det minste grusomt, eller underlig. For meg, og for de mange hundretusener andre som jakter i dette landet, er det helt naturlig. Derfor er jeg så glad når osp og bjørk tar høstfrakkene på.
I disse dager har jeg tatt skyteprøva. Den skal gjennomgås som en dokumentasjon på at jeg kan bruke min rifle. To uker på rad er jeg på skytebanen, der jeg hver gang skyter obligatoriske femten skudd for å ha et minimum av skytetrening. Dette er kravet. Om jeg samme år har skutt hundre eller to hundre i tillegg, på bane, og på såkalt løpende elg (figur) har jeg forberedt meg enda bedre, men noe krav er det ikke.
Det enkle er nok
Etter at to ganger femten skudd er avfyrt, skal jeg – ved fem skudd mot en dyrefigur som har en sirkel jeg skal vite hvor er, men ikke kan se, vise at jeg treffer der jeg skal. Greier jeg det, har jeg lov til å jakte med riflen min. På banen ligger jeg side om side med andre jegere, noen av dem har skitdyre våpen andre bare kan drømme om. De skyter ikke mye bedre av den grunn. Min gamle, ombygde Mauser fra forrige verdenskrig, får duge. Og det gjør det. (Jeg koser meg til og med litt når jeg av og til treffer bedre enn de som har gravd dypt i lommeboka…)
Minnene fra i fjor
Minnene fra i fjor
Så er det jakttid, da, og en tidlig morgen om ikke så lenge, bærer det av sted mange mil. Til leid elgterreng. Sammen med jaktkompisene. Kvelden faller på før vi kan tenne opp i peisen på hytta langt inne i skogen. Der pakker vi ut indrefilet fra fjorårets jakt, og serverer med rødvin. Forventningene er på topp, og plutselig er de så levende igjen, minnene fra i fjor. Om jaktdagene som ikke ga noe utbytte, og de som ga i rikt monn. Om storelgen to mann så i kikkerten mange kilometer unna, som var bare DEN drømmen. Og som vi ikke så igjen.
Drømmer og planer
Nå er vi der på nytt, og kanskje er den der ennå? Det er tid for drømmer og planlegging. Neste morgen, før dagslyset kommer, gjør vi oss klar til første dag. Den første av kanskje tre, kanskje fem, kanskje sju. Avhengig av hvordan jakta går. En fast kvote er bestemt, hvilke dyr vi skal skyte – kjønn og alder. Det kan være mye elg i terrenget vi har leid, men det er ikke sikkert det er de rette dyrene, de vi har lov til å skyte. Opplevelser gir det uansett, men etter to-tre dagers flying i skauen, uten en eneste mulighet til å felle riktige dyr, sier det seg selv at stemningen i hytta på kvelden blir noe mer som hos det norske fotballandslaget etter et forsmedelig tap. Så står det likevel ikke noe EM eller VM på spill for oss. Vi skal bare jakte elg, vi, og får nye sjanser hver dag.
Sure jaktdager
Neste morgen er det kanskje sludd og grisesurt. Etter noen timer utendørs er alt vått og kaldt. Fingrene er valne, tærne føles borte vekk. Vi trykker oss inntil et tyribål og blir varme på ene sida. Så er det på igjen. Kanskje et par kilometer å gå, noen stupbratte hellinger å skli, en elv å forsere på glatte steiner. På plass i et nytt område.
- Bikkja står med en diger stut oppunder Krossfjell, hviskes det på radioen. Langt i det fjerne hører vi losen. Glemt er grisevær, kalde fingre, våte tær. I endeløs spenning går sekundene, og blir til minutter. Et sted i nærheten av bikkja og elgen, forserer en av jegerne mot losen. Prøver å komme ubemerket på skuddhold. Så blir det tyst i lia der borte. Det betyr at elgen har reist ut, med bikkja etter seg, og som elghunder skal, gir bikkja los bare når den står med elgen, ikke når den følger på en elg i fart.Nå kan elgen dukke opp hvor som helst. Hos en av de andre, eller hos meg. I bare noen sekunder kan den være akkurat i nærheten av meg, før den er borte igjen. Det kan være den eneste sjansen jeg får.
Veidemann på vidda
Veidemann på vidda
Akkurat da er det bare utstyret som skiller meg fra mine forfedre, veidemennene. De som skinnkledd ventet på reinsflokken på vidda med sine buer med flintsteinspiss. Sjansen var der og da, dyrene var der og da. Et feiltrinn, og det ville være borte før sjansen til skudd kom.
I slike stunder står tiden fullstendig stille. Det knekker i en grov kvist i lia nedenfor meg. Så en til. En klauv lager et dunk i bakken. Nå er den like ved… . Med tommelen på sikringen hviler Mauseren mellom hendene mine. Sansene er spent til det ytterste. Hos meg. Og hos elgen. Blir det Min dag i dag, og elgens siste, tror jeg det er en mening med det, og jeg vil behandle mitt nedlagte bytte med ærbødighet og respekt.
Et liv i frihet
Slik har det alltid vært, og jeg håper: Slik skal det alltid være. Jeg er av den hellige overbevisning at biffen jeg steker kommer fra et dyr som har levd sitt liv naturlig, i frihet fra fødsel til død. Som menneske er jeg jeger. Jeg gjør mitt ytterste for at dyret skal dø raskt og effektivt. Etter et godt liv. Og jeg byr på mitt viltkjøtt med glede.Men jeg vet at jaktmotstanderne er mange. Med burkylling på tallerkenen og saus rundt munnen, er de skjønt enige om at jegere er noen brutale, blodtørstige etterlevninger fra urtiden.Vel bekomme!
Og til dere jegere: Skitt jakt!
(Bilde fra elgjakta 2008, på post med yngstemann Mattis)
fredag 14. august 2009
fredag 7. august 2009
Nådeløs natur
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=556601
Når man plasserer seg på en løs steinblokk over et stup for å få et spektakulært bilde fra ferieturen, er det dessverre en lek med livet! Det endte med en tragedie i Jotunheimen i går, da en ung gutt falt ned og ble drept da steinblokken løsnet.
Personlig forstår jeg ikke folk som sitter på kanten av den berømte Prekestolen på Vestlandet; en gigantisk steinblokk med et så enormt stup under at det er et spørsmål om det er noe igjen å samle opp, dersom man skulle falle utfor...
Fjerner oss fra naturen
Naturen er nådeløs, men etter hvert som vi mennesker fjerner oss fra naturen, fjerner vi også frykten for det virkelig farlige! Vi er redde for bjørn og ulv (utrolig nok), men sitter uten å nøle på morkent fjell, eller drar til høyfjells med bensinstasjonstelt, ubrukelig sommersovepose, shorts og t-skjorte!
Rekord i druknede
Denne sommeren ligger det an til rekord i antall druknede i Norge. Til tross for at Norge er blant verdens rikeste land, der det er dagligdags med båter i millionklassen, er det ufattelig at man ikke koster på seg redningsutstyr, som er svært billig i forhold! Og tenker sikkerhet! Naturen er nådeløs, og det er ingen forskjell på en som falt i vannet på 1500-tallet og en som faller uti i dag. Vi står over for de samme farene i naturen, men våre fjerneste forfedre var kanskje bedre rustet til å takle dem?
Opplev naturen
Vi snakker hele tiden om våre oljemilliarder og hvor viktig det er å ha dem på bok for fremtiden, men har ikke vi i Norge noe som er enda viktigere å ta vare på for fremtiden – på ”bok”? Vi har en fantastisk natur, vi har uberørt villmark, vi har rent vann i bekker og tjern så vi bare kan stikke hånden nedi og drikke som våre fjerne forfedre i steinalderen. Svært mange nordmenn har naturopplevelsene rett utenfor stuedøren. Det gjelder bare å se dem! Og bruke dem!
Med omtanke!
Når man plasserer seg på en løs steinblokk over et stup for å få et spektakulært bilde fra ferieturen, er det dessverre en lek med livet! Det endte med en tragedie i Jotunheimen i går, da en ung gutt falt ned og ble drept da steinblokken løsnet.
Personlig forstår jeg ikke folk som sitter på kanten av den berømte Prekestolen på Vestlandet; en gigantisk steinblokk med et så enormt stup under at det er et spørsmål om det er noe igjen å samle opp, dersom man skulle falle utfor...
Fjerner oss fra naturen
Naturen er nådeløs, men etter hvert som vi mennesker fjerner oss fra naturen, fjerner vi også frykten for det virkelig farlige! Vi er redde for bjørn og ulv (utrolig nok), men sitter uten å nøle på morkent fjell, eller drar til høyfjells med bensinstasjonstelt, ubrukelig sommersovepose, shorts og t-skjorte!
Rekord i druknede
Denne sommeren ligger det an til rekord i antall druknede i Norge. Til tross for at Norge er blant verdens rikeste land, der det er dagligdags med båter i millionklassen, er det ufattelig at man ikke koster på seg redningsutstyr, som er svært billig i forhold! Og tenker sikkerhet! Naturen er nådeløs, og det er ingen forskjell på en som falt i vannet på 1500-tallet og en som faller uti i dag. Vi står over for de samme farene i naturen, men våre fjerneste forfedre var kanskje bedre rustet til å takle dem?
Opplev naturen
Vi snakker hele tiden om våre oljemilliarder og hvor viktig det er å ha dem på bok for fremtiden, men har ikke vi i Norge noe som er enda viktigere å ta vare på for fremtiden – på ”bok”? Vi har en fantastisk natur, vi har uberørt villmark, vi har rent vann i bekker og tjern så vi bare kan stikke hånden nedi og drikke som våre fjerne forfedre i steinalderen. Svært mange nordmenn har naturopplevelsene rett utenfor stuedøren. Det gjelder bare å se dem! Og bruke dem!
Med omtanke!
torsdag 28. mai 2009
I ett med naturen
Bor slik til at naturen er tett innpå. Ei lita bygd.
Noe i naturen dro meg ut i går. Det ble en vandring i områder jeg ikke tidligere har gått i. Følte at det var både harmoni og melankoli inne i meg, en merkelig kombinasjon. Ruslet lydløst og langsomt, sugde inn de sterke duftstripene av den intense blomstringen som er nå (ble røykfri for 4 år siden, så jeg kan LUKTE igjen!!).
Vet ikke hva jeg lette etter. Et spesielt tre, kanskje? Men endte nå til slutt øverst oppe i terrenget, i et landskap av små fjellkoller, skog som aldri er hugget, et område hvor sjelden eller aldri mennesker går. Har det ofte slik at jeg føler dyrs nærvær, og det gjorde jeg her. Derfor ble jeg stående helt stille, og bare se rundt meg.
Femti meter unna sto den, rådyrgeita, og kikket på meg. Pelsfargene gikk nesten i ett med gamle eikeblader og skogbunn. Den stirret på meg, lurte på hva jeg var. Stolte på sin egen kamuflasje, og sine raske ben. Hadde full kontroll. Forsiktig, forsiktig hvilte jeg kroppen mot fjellet bak meg, ble stående og se på den. Visste at vinden ikke ville røpe meg. Minuttene gikk. Vi kikket på hverandre. Så ble jeg akseptert som lite skremmende. Og oppmerksomheten ble retten mot alle andre ting rundt den...
Der og da følte jeg på en måte at jeg ble et dyr selv. På topp i terrenget, full kontroll over områdene rundt. Alle lydene rundt meg, strømmet til nedenfra bebyggelsen. Motorsager og gressklippere, fugler som kvitrer fornøyd med årets ungekull ute av egget. En kvist som knekker... Opps!! Hva var det? Intens lytting, full oppmerksomhet. Noe farlig...? Nei...
I disse minuttene sto verdenen rundt meg fullstendig stille. Jeg lukket øynene. Pustet, luktet, lyttet, kjente. Åpnet dem igjen. Fokuserte på terrenget foran meg, der geita sto.
Hadde stått.
Uten en lyd hadde den glidd avsted, og jeg sto tilbake og var lykkelig. Lykkelig for å ha fått oppleve denne nærheten. Det å få være i ett med dyret og naturen en liten stund..
Turen gikk videre. Lydløst, langsomt, betraktende, følende. Ukjent grunn. Fulgte dyrestier hvor mennesker neppe går, gjennom en trang dal hvor trær har fått falle for alder og storm, og ligger på kryss og tvers, hvor store steinblokker en gang for uminnelige tider siden raste ned og ble liggende. Nå er de dekket av disse trærne, av tykke moselag, av alt som måtte ha lagt seg på dem gjennom årtusener.
Ned til en grønn, vakker slette. Fuglesangen var intens. Luktene intense. Harmonien fullstendig. Der satt jeg meg med ryggen mot et tre, fokuserte på et enormt, sterkt tre foran meg, med en mektig, grønn krone. Forsøkte å meditere, men greide det ikke.
Det gjør ingen ting, for jeg vet det kommer. Men turen min, opplevelsen min, var ubetalelig...
Ha en fin, fin dag :o)
Noe i naturen dro meg ut i går. Det ble en vandring i områder jeg ikke tidligere har gått i. Følte at det var både harmoni og melankoli inne i meg, en merkelig kombinasjon. Ruslet lydløst og langsomt, sugde inn de sterke duftstripene av den intense blomstringen som er nå (ble røykfri for 4 år siden, så jeg kan LUKTE igjen!!).
Vet ikke hva jeg lette etter. Et spesielt tre, kanskje? Men endte nå til slutt øverst oppe i terrenget, i et landskap av små fjellkoller, skog som aldri er hugget, et område hvor sjelden eller aldri mennesker går. Har det ofte slik at jeg føler dyrs nærvær, og det gjorde jeg her. Derfor ble jeg stående helt stille, og bare se rundt meg.
Femti meter unna sto den, rådyrgeita, og kikket på meg. Pelsfargene gikk nesten i ett med gamle eikeblader og skogbunn. Den stirret på meg, lurte på hva jeg var. Stolte på sin egen kamuflasje, og sine raske ben. Hadde full kontroll. Forsiktig, forsiktig hvilte jeg kroppen mot fjellet bak meg, ble stående og se på den. Visste at vinden ikke ville røpe meg. Minuttene gikk. Vi kikket på hverandre. Så ble jeg akseptert som lite skremmende. Og oppmerksomheten ble retten mot alle andre ting rundt den...
Der og da følte jeg på en måte at jeg ble et dyr selv. På topp i terrenget, full kontroll over områdene rundt. Alle lydene rundt meg, strømmet til nedenfra bebyggelsen. Motorsager og gressklippere, fugler som kvitrer fornøyd med årets ungekull ute av egget. En kvist som knekker... Opps!! Hva var det? Intens lytting, full oppmerksomhet. Noe farlig...? Nei...
I disse minuttene sto verdenen rundt meg fullstendig stille. Jeg lukket øynene. Pustet, luktet, lyttet, kjente. Åpnet dem igjen. Fokuserte på terrenget foran meg, der geita sto.
Hadde stått.
Uten en lyd hadde den glidd avsted, og jeg sto tilbake og var lykkelig. Lykkelig for å ha fått oppleve denne nærheten. Det å få være i ett med dyret og naturen en liten stund..
Turen gikk videre. Lydløst, langsomt, betraktende, følende. Ukjent grunn. Fulgte dyrestier hvor mennesker neppe går, gjennom en trang dal hvor trær har fått falle for alder og storm, og ligger på kryss og tvers, hvor store steinblokker en gang for uminnelige tider siden raste ned og ble liggende. Nå er de dekket av disse trærne, av tykke moselag, av alt som måtte ha lagt seg på dem gjennom årtusener.
Ned til en grønn, vakker slette. Fuglesangen var intens. Luktene intense. Harmonien fullstendig. Der satt jeg meg med ryggen mot et tre, fokuserte på et enormt, sterkt tre foran meg, med en mektig, grønn krone. Forsøkte å meditere, men greide det ikke.
Det gjør ingen ting, for jeg vet det kommer. Men turen min, opplevelsen min, var ubetalelig...
Ha en fin, fin dag :o)
mandag 4. mai 2009
Et minne for livet
I dag hadde jeg endelig sjansen til en skautur etter jobb. Det skulle bli en kosetur i vårværet, men ble et minne for livet! En såkalt spillgal tiur kretset rundt føttene mine i en 20 minutters tid. Av og til så nær at jeg måtte dytte den litt unna med en stokk :-)
Jeg har vært mye i skauen, men aldri tidligere har jeg hatt slik "sprø" fugl tett på meg. Jeg trodde først det var min egen evne til å ta meg varsomt fram, som gjorde at jeg kom tett innpå den digre fuglen mens den gikk i blåbærlyngen på en liten høyde foran meg, men det viste seg snart at den ikke var redd noe i det hele tatt! Jeg listet meg fram med kameraet klart, og regnet med at den ville ta til vingene med et brak så fort den ble vàr meg, men den gjorde det motsatte. Når den først fikk øye på meg, kom den nærmere og nærmere mens den klukket og spilte.
Til slutt var den helt innpå støvletuppene, og kanskje ble den ekstra opphisset av at jeg lagde "tiurlyder" så godt jeg kunne.
Jeg vet ikke hva som foregikk inne i hodet på denne digre fuglen, men det er vel gjerne hormonene som koker litt over i vårsola., og dermed ble den såkalt "spillgal". Slike fugler kan fly rett på folk i ganske kraftige angrep, så det er egentlig lurt å trekke seg unna om man kan.
Det gjorde ikke jeg før tiuren var både filmet og fotografert, og jeg sendte endog et MMS-bilde til en friluftskompis mens det pågikk. Han svarte bare "haha, den fant du på internett". Ville ikke tro på nærbildet jeg sendte :-)
Hadde jeg vært ute etter ei lettvint tiursteik, hadde det vært en smal sak å skaffe seg en. Er lite kakk i nakken med en kjepp, og fuglen ville stupt rett i bakken. Men som jeger synes jeg ikke noe om slikt. Tiur er godt, men da skal den være felt under vanlig jakt. Ellers er jeg redd det ville blitt en aldri så liten "bismak" :-)
Langt mer verdifullt enn tiursteka er selve opplevelsen!
Jeg har vært mye i skauen, men aldri tidligere har jeg hatt slik "sprø" fugl tett på meg. Jeg trodde først det var min egen evne til å ta meg varsomt fram, som gjorde at jeg kom tett innpå den digre fuglen mens den gikk i blåbærlyngen på en liten høyde foran meg, men det viste seg snart at den ikke var redd noe i det hele tatt! Jeg listet meg fram med kameraet klart, og regnet med at den ville ta til vingene med et brak så fort den ble vàr meg, men den gjorde det motsatte. Når den først fikk øye på meg, kom den nærmere og nærmere mens den klukket og spilte.
Til slutt var den helt innpå støvletuppene, og kanskje ble den ekstra opphisset av at jeg lagde "tiurlyder" så godt jeg kunne.
Jeg vet ikke hva som foregikk inne i hodet på denne digre fuglen, men det er vel gjerne hormonene som koker litt over i vårsola., og dermed ble den såkalt "spillgal". Slike fugler kan fly rett på folk i ganske kraftige angrep, så det er egentlig lurt å trekke seg unna om man kan.
Det gjorde ikke jeg før tiuren var både filmet og fotografert, og jeg sendte endog et MMS-bilde til en friluftskompis mens det pågikk. Han svarte bare "haha, den fant du på internett". Ville ikke tro på nærbildet jeg sendte :-)
Hadde jeg vært ute etter ei lettvint tiursteik, hadde det vært en smal sak å skaffe seg en. Er lite kakk i nakken med en kjepp, og fuglen ville stupt rett i bakken. Men som jeger synes jeg ikke noe om slikt. Tiur er godt, men da skal den være felt under vanlig jakt. Ellers er jeg redd det ville blitt en aldri så liten "bismak" :-)
Langt mer verdifullt enn tiursteka er selve opplevelsen!
tirsdag 7. april 2009
Rune Harrajeger
Hysj!! Hørte du? Hørte du bikkja??Det er beinkald morra over Rafnes-skogene. En januardag med bitende frisk bris fra nord. Solskiva har knapt klatret opp mot tretoppene, men vi var på beina før sola i dag. Har allerede rukket å gjøre opp en tyriild rundt marsjstøvlene våre. Super heit kaffe. Ruller røyk. Prater om alt og ingen ting.- Syntes så tydelig jeg hørte bikkja den veien der, sier Rune Andersson. Han peker, og strekker ørene så langt han kan. Men bare suset fra trekronene er å høre.
- Han burde ha`n på beina snart nå….Rune Andersson, eller Rune Harrajeger som han like gjerne skulle vært døpt, legger alle andre jakttilbud til side om det er utsikter til en tur i skauen med bikkja og hagla etter langøre. Harejakt er livet for ham som for titusener av andre. I gamle dager jaktet folk hare for føden under trange kår. Det var ikke så nøye med verken lover eller regler, om de bare fikk noe i gryta som kunne mette litt der hjemme. I dag er harejakten kanskje blant de former for jakt som aller mest drives for sport og spenning.
Jeg kjenner mange harejegere, og var en gang ivrig sjøl, men i motsetning til de som jakter fugl, elg, rådyr, rein osv., finner du blant harejegerne en god del som ikke setter tennene i harens kjøtt. Det er ikke alltid med haresteken som det er med elgbiffen, selv om det finnes unntak.
Sosial jakt
Harejakt er ofte sosialt, fordi det gjerne er flere kompiser som jakter hare sammen. Det blir ofte god tid til en prat på stolsekken mens svartkjelen henger på kvisten over flammene. Harejakt er også ulidelig spennende. For en innbarka harrajeger finnes det ikke noe som er bedre enn uttak og en klingende los.- Bikkjas los er som vakker musikk, fastslår Rune Andersson. Han har hørt noen timer på denne musikken, og bedyrer at han aldri går lei. Men først og fremst dreier harejakta seg om bikkja. I gamle dager ble haren tatt i snare, eller skutt tilfeldig under annen jakt. Slik er det også en del steder i Norge fremdeles, men dette er for de fleste alltid et spørsmål om bikkja er bra nok, eller ikke. Ei god bikkje er nesten verdt sin vekt i gull. Det er et ubestridelig faktum at det betales hundretusener av kroner for enkelte virkelig prakteksemplarer, selv om akkurat slike historier hører til sjeldenhetene. Men ei harebikkje som er drevet inn og er dugelig god, kan fort koste flere titusener. Å dra til Finland eller Sverige for å handle bikkje for så mye penger at kona hjemme ville kollapset om hun hørte den virkelige prisen, er virkelighet for mange. Det er sjelden du finner den beste bikkja i kullet hos naboen, men i gamle dager var det slik.
Taktfast los
- Der! Rune Andersson brummer høyt under barten. Nå hørte også jeg det. Gjennom suset i trekronene går losen taktfast i det fjerne. Den ellers så sindige harejegeren triver dobbeltløper`n og legger klar et par patroner på stolsekken. Kaffen i koppen får stå og bli kald. Nå gjelder det - nå kan "pus" komme!Slik er det med harejakt, at haren ofte ligger langt foran bikkja i losen. Mens harebikkja må lukte seg fram til hvert eneste hopp, får pus god tid på seg til å gjøre det vanskelig for forfølgeren. Er det noe han kan, er det dèt . Det er denne dyktigheten som gjør at den greier seg unna forfølgere, for det blir som en lett omskrivning av den kjente barnesangen; "Det er mange her, som håper på, en bitteliten pusestek, til middagsmat. Kanskje blir det meg, kanskje blir det deg…” Akkurat i dag er det Rune Andersson som lurer på denne steken. Om ikke til middagsmat, så i alle fall til å henge på nordveggen på huset. Til heder og verdighet. Litt for haren, men mest for bikkja og eieren. For slik er også den typiske harejegeren. Skrytespiker`n er ofte slått inn der haren syns best, og det kan bli fryktelig lang modningstid på enkelte puser der de henger dag ut og dag inn med granbar i buken… Ja, det fortelles enda at en jeger lot en hare stoppe ut nettopp slik som den hang på veggen, med granbaret på plass, og gikk jakta dårlig en helg (og det gjorde den mange helger), ja, så hang han den utstoppede haren på plass, og folk som gikk forbi, nikket anerkjennende. Dèt var en dugelig jeger, ja!
Muntre historier
- Du har vel hørt om han som tørket bakbeina på haren, og hadde med i skauen når han skulle på jakt. Når han gikk hjem igjen, festet han dem slik at de stakk ut under sekkelokket, og alle trodde han hadde fått hare på hver gang, flirer Rune Andersson.
Nå hører vi losen tydelig. Andersson har trukket inn mot uttaket, som ofte er en sikker post. Jeg poster noen hundre meter unna. Begge anstrenger vi sansene til det ytterste, for pus kan komme hvert øyeblikk som helst, og nær sagt hvor som helst. Kommer`n, kan vi få god tid til skudd, men mange ganger ser vi bare haren i kjappe glimt mellom trestammene, og det kan bli mer enn vrangt og vrient å få til et skudd.To ganger passerer bikkja ganske tett på oss, bak en liten kolle, men der står ikke vi, og det er bra for haren. Når bikkja passerer, betyr det jo at haren har passert før den, men vi har ikke sett snurten av langøre. Når vi endelig er i bedre posisjon, har den funnet det for godt å legge veien inn i et tett granholt, i et område med steinurer og møkk. Ja, steinurer kan virkelig være noe møkk, for haren kan finne på å gå i ur. I denne kampen mellom mennesket og bikkja på den ene siden, og haren på den andre, er alle knep tillatt fra harens side, og selv om losen går så det gnistrer, er man ikke sikker på å få pus i sekken før et godt skudd sitter akkurat der det skal. Da opplever til gjengjeld en harejeger en av livets store øyeblikk. Særlig om det er ei ungbikkje, og det er aller første haren for den. Det hender det blir fuktig i øyekroken til hardbarka harejegere når den aller første haren er skutt for ungbikkja etter uttak og los på alle riktige måter. Og det hender det vanker en dotsup på jeger`n - eller fler… . Men det siste er nå helst når gutta er virkelig på tur - gjemt bort i ei koie ved tregrensa på årets store og ukelange begivenhet; Harejakta!
Tar`n neste gang!
Slik blir det ikke denne sure januardagen. Pus trekker det lengste strået i stedet for sitt siste sukk, og selv om finskstøveren gjør så godt den kan, og ringer inn tapet eller alle kunstens regler, kan langøre puste ut på et eller annet skjulested og strekke ut etter strabasene. Bikkja skjønner poenget, og kommer inn for å melde at håpet er ute. Tapet er uopprettelig. Så seint er det blitt på dagen at det er liten vits i å slippe på nytt, og Rune Andersson setter seg på huk med bikkja foran seg, og gir den noen kameratslige klaps på hodet.- Jada, gutten. Han lurte deg i dag, men neste gang tar vi`n, ser du!Så er det hjemvei, og verken tørkede harebein eller utstoppet hare skal ljuge for å gi inntrykk av at det gikk bedre enn det gjorde. For pytt, hva gjør vel det? Bikkja lærer noe for hver eneste tur, og framskrittene gjennom sesongen er tydelige. Det er ikke tapene man tenker på neste gang bikkja tar ut hare med et iltert beskrik og losen flyter gjennom skauen. Da koker blodet i enhver harejeger, og tida står fullstendig stille…
- Han burde ha`n på beina snart nå….Rune Andersson, eller Rune Harrajeger som han like gjerne skulle vært døpt, legger alle andre jakttilbud til side om det er utsikter til en tur i skauen med bikkja og hagla etter langøre. Harejakt er livet for ham som for titusener av andre. I gamle dager jaktet folk hare for føden under trange kår. Det var ikke så nøye med verken lover eller regler, om de bare fikk noe i gryta som kunne mette litt der hjemme. I dag er harejakten kanskje blant de former for jakt som aller mest drives for sport og spenning.
Jeg kjenner mange harejegere, og var en gang ivrig sjøl, men i motsetning til de som jakter fugl, elg, rådyr, rein osv., finner du blant harejegerne en god del som ikke setter tennene i harens kjøtt. Det er ikke alltid med haresteken som det er med elgbiffen, selv om det finnes unntak.
Sosial jakt
Harejakt er ofte sosialt, fordi det gjerne er flere kompiser som jakter hare sammen. Det blir ofte god tid til en prat på stolsekken mens svartkjelen henger på kvisten over flammene. Harejakt er også ulidelig spennende. For en innbarka harrajeger finnes det ikke noe som er bedre enn uttak og en klingende los.- Bikkjas los er som vakker musikk, fastslår Rune Andersson. Han har hørt noen timer på denne musikken, og bedyrer at han aldri går lei. Men først og fremst dreier harejakta seg om bikkja. I gamle dager ble haren tatt i snare, eller skutt tilfeldig under annen jakt. Slik er det også en del steder i Norge fremdeles, men dette er for de fleste alltid et spørsmål om bikkja er bra nok, eller ikke. Ei god bikkje er nesten verdt sin vekt i gull. Det er et ubestridelig faktum at det betales hundretusener av kroner for enkelte virkelig prakteksemplarer, selv om akkurat slike historier hører til sjeldenhetene. Men ei harebikkje som er drevet inn og er dugelig god, kan fort koste flere titusener. Å dra til Finland eller Sverige for å handle bikkje for så mye penger at kona hjemme ville kollapset om hun hørte den virkelige prisen, er virkelighet for mange. Det er sjelden du finner den beste bikkja i kullet hos naboen, men i gamle dager var det slik.
Taktfast los
- Der! Rune Andersson brummer høyt under barten. Nå hørte også jeg det. Gjennom suset i trekronene går losen taktfast i det fjerne. Den ellers så sindige harejegeren triver dobbeltløper`n og legger klar et par patroner på stolsekken. Kaffen i koppen får stå og bli kald. Nå gjelder det - nå kan "pus" komme!Slik er det med harejakt, at haren ofte ligger langt foran bikkja i losen. Mens harebikkja må lukte seg fram til hvert eneste hopp, får pus god tid på seg til å gjøre det vanskelig for forfølgeren. Er det noe han kan, er det dèt . Det er denne dyktigheten som gjør at den greier seg unna forfølgere, for det blir som en lett omskrivning av den kjente barnesangen; "Det er mange her, som håper på, en bitteliten pusestek, til middagsmat. Kanskje blir det meg, kanskje blir det deg…” Akkurat i dag er det Rune Andersson som lurer på denne steken. Om ikke til middagsmat, så i alle fall til å henge på nordveggen på huset. Til heder og verdighet. Litt for haren, men mest for bikkja og eieren. For slik er også den typiske harejegeren. Skrytespiker`n er ofte slått inn der haren syns best, og det kan bli fryktelig lang modningstid på enkelte puser der de henger dag ut og dag inn med granbar i buken… Ja, det fortelles enda at en jeger lot en hare stoppe ut nettopp slik som den hang på veggen, med granbaret på plass, og gikk jakta dårlig en helg (og det gjorde den mange helger), ja, så hang han den utstoppede haren på plass, og folk som gikk forbi, nikket anerkjennende. Dèt var en dugelig jeger, ja!
Muntre historier
- Du har vel hørt om han som tørket bakbeina på haren, og hadde med i skauen når han skulle på jakt. Når han gikk hjem igjen, festet han dem slik at de stakk ut under sekkelokket, og alle trodde han hadde fått hare på hver gang, flirer Rune Andersson.
Nå hører vi losen tydelig. Andersson har trukket inn mot uttaket, som ofte er en sikker post. Jeg poster noen hundre meter unna. Begge anstrenger vi sansene til det ytterste, for pus kan komme hvert øyeblikk som helst, og nær sagt hvor som helst. Kommer`n, kan vi få god tid til skudd, men mange ganger ser vi bare haren i kjappe glimt mellom trestammene, og det kan bli mer enn vrangt og vrient å få til et skudd.To ganger passerer bikkja ganske tett på oss, bak en liten kolle, men der står ikke vi, og det er bra for haren. Når bikkja passerer, betyr det jo at haren har passert før den, men vi har ikke sett snurten av langøre. Når vi endelig er i bedre posisjon, har den funnet det for godt å legge veien inn i et tett granholt, i et område med steinurer og møkk. Ja, steinurer kan virkelig være noe møkk, for haren kan finne på å gå i ur. I denne kampen mellom mennesket og bikkja på den ene siden, og haren på den andre, er alle knep tillatt fra harens side, og selv om losen går så det gnistrer, er man ikke sikker på å få pus i sekken før et godt skudd sitter akkurat der det skal. Da opplever til gjengjeld en harejeger en av livets store øyeblikk. Særlig om det er ei ungbikkje, og det er aller første haren for den. Det hender det blir fuktig i øyekroken til hardbarka harejegere når den aller første haren er skutt for ungbikkja etter uttak og los på alle riktige måter. Og det hender det vanker en dotsup på jeger`n - eller fler… . Men det siste er nå helst når gutta er virkelig på tur - gjemt bort i ei koie ved tregrensa på årets store og ukelange begivenhet; Harejakta!
Tar`n neste gang!
Slik blir det ikke denne sure januardagen. Pus trekker det lengste strået i stedet for sitt siste sukk, og selv om finskstøveren gjør så godt den kan, og ringer inn tapet eller alle kunstens regler, kan langøre puste ut på et eller annet skjulested og strekke ut etter strabasene. Bikkja skjønner poenget, og kommer inn for å melde at håpet er ute. Tapet er uopprettelig. Så seint er det blitt på dagen at det er liten vits i å slippe på nytt, og Rune Andersson setter seg på huk med bikkja foran seg, og gir den noen kameratslige klaps på hodet.- Jada, gutten. Han lurte deg i dag, men neste gang tar vi`n, ser du!Så er det hjemvei, og verken tørkede harebein eller utstoppet hare skal ljuge for å gi inntrykk av at det gikk bedre enn det gjorde. For pytt, hva gjør vel det? Bikkja lærer noe for hver eneste tur, og framskrittene gjennom sesongen er tydelige. Det er ikke tapene man tenker på neste gang bikkja tar ut hare med et iltert beskrik og losen flyter gjennom skauen. Da koker blodet i enhver harejeger, og tida står fullstendig stille…
onsdag 25. mars 2009
Lavvumann i drømmeland
-Fy fader, Kyrre, dette er liiivet!!Turkameraten krøller seg sammen på barseng og sovepose. Super gloheit kaffe og røyker rullings. Han ser orangefarget ut nå, der han ligger i lyset fra bålet.Ute viser gradestokken kjølige fjorten minus. Inne måler vi intet mindre 56 pluss på det varmeste en meter over liggeplassene våre. Tro det eller ikke!Vi er på lavvutur. Her inne ved Haugstjennane har vinterkulda festet grepet. Over oss funkler det i milliarder av stjerner på nattsvart himmel. Uglene tuter i åsene rundt oss.
Midt i idyllen Det er midtveis i januar, og når sant skal sies, er det ikke stor konkurranse om teltplassene her inne i idylliske Høydalen i Kilebygda. Sommerstid er det folk her støtt, og helt fra Tyskland kommer det "villmarkinger" som skal feriere i norsk natur. Med iglotelt og kamuflasjeklær. Åssen i all verden finner de fram hit, milevis fra nærmeste by? Bare en grusvei fører fram gjennom svarte granskauen til ei bittelita grend.Turkameraten har flere døgn under åpen himmel enn innendørs, men ofte er nattelyet bare en enkel presenning, eller en huk. Nå er han på lavvutur, og skal teste overnatting "ute" på svarte vinteren, INNE, for første gang!
Ni år med lavvuliv
Siden juli 2000 har jeg hatt denne lavvuen, og det var en gammel drøm som gikk i oppfyllelse da jeg den gang kunne ringe og bestille en enstangs åtte-manns lavvu.- Når kommer`n? undret jeg spent.- - Leveringstiden akkurat nå er nok to-tre uker, var svaret.- - Ærru gær`n! gispet jeg. - Skal på ferie med kjerring og unger på lørda`n! Har jeg ikke fått`n til da, får det være inntil videre.Hos leverandøren var det forståelse for problemet, og jeg vet ikke om noen som ikke hadde så hastverk, måtte vike for meg, men lavvuen var på plass fredag. Bestillingen var ekspedert øyeblikkelig, og et stykke samisk tradisjon kom hjem til meg i Telemark.
Opp med lavvuen Fredagskvelden kunne jeg selvsagt ikke dy meg. Jeg bare MÅTTE få lavvuen opp, og det på røde rappen. Dermed spente jeg hele saken opp på plenen utenfor huset, og jeg skal si den tok plass. Med sin bredde på fem meter vakte den oppsikt i gata. Det tok jeg med godt humør, og etter å ha nørt opp et lite bjørkebål inni, kunne jeg innvie lavvuen med "en lille en". Og enda en… Jo, dette var sannelig livet. Nå skulle det bli ferie!
-Det hadde vært noe...
Er`e brann i gata? undret naboen, og stakk hodet ut da han kjente røyklukta. Snart var han inni for å ta vidunderet i øyensyn.- Dèt hadde vært noe… mumlet han ettertenksomt, mens han spurte og grov om pris og kvalitet. Og jeg kunne legge ut om både dette og hint, for fra leverandøren hadde jeg fått både lavvukurs og en fyldig brosjyre, og jeg hadde lest til øynene var fuktige. For en som er litt mer glad i friluftsliv enn en gjennomsnitts-Ola, er dette med lavvu noe helt spesielt. Slik var det i alle fall med meg, men økonomien satte sin stopp. Når det en dag plutselig "regnet" noen lapper inn uten forvarsel, ble det bestilling tvert. Noen få tusen kroner for en drøm! Samme pris som ei uke i Syden, men hva er det beste valget?
Et annet friluftsliv Jeg har hatt fjelltelt siden syttiårene, og har en ganske bra modell i dag, men skal jeg være alleles ærlig, synes jeg egentlig det er for ille å forsøke å bestå eksamen som slangemenneske hver gang jeg skal kle på meg om morran, eller krabbe til køys på kvelden. Ikke får jeg orden innendørs heller. Det er bare for trangt! Vel er det lett å bære, kjekt og greit alt sammen, men det er nå engang ikke mer enn en oppspent pose rundt meg der jeg ikke kan ha levende flammer engang… .Mens turkameraten og jeg krøller oss sammen på barsengene her inne ved Haugstjennane, tenker jeg tilbake på mange lavvuturer det siste halve året. Alene med fem unger på fisketur i et øsende regnvær ned mot Gjerstad, mens lynene flerret nattehimmelen og tordenen rullet. Fem unger fra seks til tolv, men ingen var det minste redde. Rundt bålet fant de tryggheten. Med kone og unger på hjemlige trakter på Finnskogen. Med kompis på fisketur. Alene på jakt. Eller bare kona og jeg - en lunvarm augustnatt nettopp her hvor jeg ligger nå.
Drømmen om ovn
- Dæven - det er freskt ute! banner kameraten der han drar glidelåsen igjen bak seg etter å ha vært ute og lettet på høyrebeinet.- Det er freskere i Finnmark på denne tida, repliserer jeg fra barsenga. - Har samene bodd sånn i generasjoner på vidda, skal vi saktens klare fjorten kalde her hos oss.- Ja, ærru gær`n.? Jeg kan legge meg på utsida, jeg - under ei busk. Det har jeg gjort mange ganger, og det har vært kaldere enn nå. Men lavvuen din, dèt er gode greier. Begynner å bli gammal og giktisk sikkert, når jeg vil ha det varmt rundt meg der jeg ligger, flirer turkameraten, og putter på etpar bjørkepinner til.
Det var i åttiårene firmaet Venor i Kautokeino utviklet en enstangs lavvumodell som de har hatt stor suksess med. I dag finner vi mange lavvuer på markedet, mer eller mindre bygget på samme lest.Jeg er sikker på at jeg valgte rett utstyr for friluftsliv. Etter åtte års bruk, kan jeg si at lavvuen har fått såpass mye juling som man kan forlange. Det sier seg sjøl; Med en ungeflokk på tur er det ut og inn hele tida, og glidelåsen flyr oftere opp og ned her enn glidelåsene gjør i buskene rundt Kynnbrua på Finnskogen når det er dans på lokalet der sommerstid… Brått går en tiåring "på trynet" i teltduken, snart visper en tolvåring borti duken med en pinne. Men lavvuen min har greid strabasene. Den er bånnsolid!
Se opp for brann!
Det er bare èn ting jeg er redd for, og det er flammer. Jeg vet at blandingen av bomull og polyester i duken tåler en støyt, men jeg vil aldri ta sjansen på å legge på ved som kan sprute glør. Gran for eksempel, er bannlyst her inne. De fine glørne som danser opp med røyken fra bjørka jeg bruker som lavvuved, dør ut av seg selv før de kan gjøre noe skade. Og passer vi på flammene i forhold til barsenger, liggeunderlag og andre ting innendørs, kan vi ikke ha det tryggere enn her.Det knirker i snødekket på isen under oss mens vi går utpå for å sjekke snørene. Turkameraten har agnet med meitemark. Har et solid lager krypende i jordkasse i kjeller`n hjemme, fanget inn på høsten med tanke på vinterens fisketurer. Snørene er festet til en av greinene på ei nedhogd småbjørk han har lagt inntil fiskehullet. Et kjekt, lite tips - mye bedre enn å prøve å feste en pinne i snødekket på isen. - Var ikke noe her heller, gitt, sier han, og er litt skuffet. Det hadde smakt med litt ørret til kveldsmaten.Vi tusler inn igjen mot land, der lavvuen står mellom solide gran- og furutrær. Røykstripa som kommer opp fra røykåpningen på toppen, legger seg langsetter åssida. En liten, forsiktig bris bringer den nydelige lukta av brent bjørk inn gjennom skauen. Gjennom teltduken lyser det svakt i orange fra bålet. Det ser godt og trygt ut. Jeg er stolt av lavvuen min!
Kampen røyk/varme
- Host og hark! banner turkameraten. Han har røykteppet rett over nesetippen. Det er dugelig med røyk her inne nå, etter et litt for stort tilskudd av ved på bålet. Under duken har vi dyttet snøklumper så store som håndballer for å løfte duken hist og pist og gi trekk til bålet, men når de fjorten kalde utenfra strømmer inn til ryggen, hjelper det lite at det varmer på andre sida. Lavvulivet med bål er en balansegang mellom riktig trekk og riktig temperatur. En kunst det sikkert tar lang tid å beherske. Det er begrenset hvor mye røyk som slipper ut i toppen når trekken er for dårlig, og må vi ha mer trekk, blir det selvfølgelig så som så med varmen. Riktig nok varmer det på ansiktssida, men det er mager trøst når kulda presser på fra motsatt hold. Akkurat nå har vi trukket
snøklumpene unna, og dèt blir for tett, viser det seg.- - Vi skulle hatt reinskinnspesker som samene har, sier jeg. Men jeg har da i alle fall en varmedress i sekken, og trekker den utenpå genser og feltbukse. Det hjelper, ja.- Eller en lavvuovn, fortsetter jeg.- Ovn?.- Ja, det selges ovnslavvuer også. Blir visst 25 varmegrader innendørs på få minutter, selv i verste vinterkulda. Og så er de røykfrie. Og bærbare. Og nesten sammenleggbare. Ovnsrøret er til å ta fra hverandre, og så putter du det bare inni ovnen. Bena brukes som bærehåndtak, og dermed er den lettvin å ta med seg.- Jøss! Men åssen kan vi se noe da? undrer turkameraten videre, som alltid opptatt av de praktiske detaljene etter et langt liv i friluft. - Det blir jo svarte natta inni her da? Må vel ha parafinlampe, tenker jeg.Så sant som det er sagt. Lys må til.
God plass i lavvu
Inne i lavvuen lever vi i vår egen verden rundt bålet, og vi har rikelig med plass til å slå ut med armene og fortelle om de aller største fiskene vi har fått. Spesielt turkameraten har fiskehistorier, men så har han da også holdt i rette enden av snøret siden han var en neve stor. Ja, selv de han har mistet, er det plass til her inne, for lavvuen min har liggeplass til åtte voksne - pluss all bagasjen! Alle som har vært inne i den, er blitt imponert over størrelsen.Under ferieturen til Sjusjøen og Finnskogen sommeren 2000 rundet vi av på Elverum camping, og tok siste natta i campinghytte der - bare for å ha forsøkt det også. Vi hadde hatt regn de par siste dagene, og til tross for impregneringen, hadde duken begynt å bli våt enkelte steder. Det var tydelig at den nå trengte å bli re-impregnert, men først måtte den tørke. Over Elverum camping skinte sola, og jeg spurte driveren av campingplassen om jeg kunne slå opp teltet mitt utenfor hytta for å få tørket det…- Ja jøss, forsikret han. - Det må du bare gjøre. Det er plass nok i massevis ved siden av bilen din!Han skulle bare ha visst, og snart fikk han vite. For på fem minutter (det tar ikke lengre tid å slå den opp på flatmark med godt pluggfeste) var lavvuen reist, og den tok mer bakkeplass enn ei middels campingvogn. Gjett om vi vakte oppsikt. Ikke bare kom driveren av plassen dit, men også den ene etter den andre av gjestene rundt om. Alle hadde de minst tjue spørsmål, og alle ville de inni for å se. Driveren selv ville fluksens skaffe seg lavvuer for å sette opp som tilbud til gjester. Dette var noe helt spesielt, som sikkert ville selge.Elverum camping rommer jo blant annet gjestene ved de nordiske jakt- og fiskedagene i august hvert år, og jeg er sikker på at det vil bli rift om plassene i lavvuene om han gjør som han sa.
Med spedbarn på tur
Men nå var det vinter, og vi var i Høydalen. Vi greide å få røykteppet under kontroll, men snakket mer og mer om denne lavvuovnen. Det ville absolutt vært tingen. Jeg så for meg årets turer. En ny liten junior skulle se dagens lys i mars, og når sommer`n kom, skulle han selvsagt være med på lavvutur. Sommerstid er vel og greit, for det er ikke så mye ekstra varme en trenger om været er sånn tålelig. Mest litt fyring for å holde myggen i sjakk, men det blir verre seinere på året. Jeg tvilte på at kjerringa ville la guttungen bli med pappa på lavvutur når hun vet at det kan bli dugelig med røyk der inne. Og en røyksur start på friluftslivet for en liten baby er vel ikke akkurat noe sjakktrekk, med tanke på årene som kommer.Egentlig hadde jeg tenkt å kjøpe original ovnslavvu, men den veier adskillig mer enn min enstangs utgave, som er beregnet for bål. Ti kilo har jeg på ryggen med lavvuen min nå, og da er den komplett. Greier jeg ikke bære såpass pluss litt for magesekken, får jeg heller holde meg hjemme. Men hadde jeg kjøpt ovnslavvuen, ville det blitt betydelig mer å drasse på. Litt for mye for fotturer, faktisk. Det jeg tenkte meg, var en kombinert løsning. Med en ovn til den lavvuen jeg har, kunne jeg bruke den som vanlig bållavvu på enkelte turer, og som ovnslavvu på andre - særlig der jeg ikke skal bære langt. Men er vi to mann eller flere, greier vi selvsagt å få ovnen med også. Den veier ikke mer. Venor leverer det som skal til for at lavvuen som egentlig er ment bare for bål, også skal bli en ovnslavvu.
Kombinert løsning
En sånn kombinertløsning var jeg veldig spent på å prøve, og slik skulle det bli. Før yngstesønnen kom på sin første lavvutur, seks uker gammel, var ovnen på plass. Det var som å trå inn i en ny verden. Ingen røyk uten ild, heter det jo, men det stemmer ikke helt med ovn. Ingen røyk, men ild og varme, er det riktige. Ikke noe problem med spedbarn i lavvu.Hadde turkameraten og jeg hatt ovn med oss inne ved Haugstjennane denne januarnatta, er jeg sikker på at vi på mange måter hadde hatt det bedre i forhold til stabil temperatur og røyk, men på den annen side: Hvor ble bålkosen av? For det èr en utrolig flott stemning rundt bålet her inne.- Nei, NÅ skulle kjerringa vært her, hvisker turkameraten borte fra soveposen når det er blitt seint på natt og det bare er en glohaug igjen foran midtstanga. Vi har latt bålet brenne ned, og tuller oss godt inn i hver vår sovepose for å vente på Jon Blund.- Ho ho ho ho hoooooo, tuter uglene i åsen.Men vi to er allerede langt inne i drømmeland…
NYTTIGE LAVVU-TIPS:
Vurderer du å kjøpe lavvu for bålfyring, så vær nøye med at du får en duk som tåler gnister og lettere glør. Spør produsentene! Spør andre brukere! En hullete lavvu er det ikke mye moro med, og en i full fyr må være rene skrekken!Lavvu skal helst oppbevares hengende, men da trenger den mye plass. Jeg pakker min ned etter grundig tørking, og det går greit. Husk: Du trenger mye plass til å tørke den store duken, og har du brukt bål, lukter det skikkelig røyk av duken når den tørkes. Ikke noe å henge oppe i stua, akkurat.Enstangslavvuen setter du opp alene på minutter, forutsatt at vinden ikke er for sterk. Lavvuen tåler sterk vind når den først står oppe, men du sikrer den med ekstra barduner. Organiser grundig inne! Vær bestemt om hvordan åtte mennesker og all bagasje skal få plass innendørs, og likevel ha orden på alt sammen! Hver person sin liggeplass, med alle sine ting samlet i hodeenden. Og sikre utstyr/personer mot å komme nær åpent bål eller ovn!!
En bunnduk i lavvuen er etter min mening et absolutt ”must”. Og jeg har erstattet de fabrikkproduserte pluggene, med noe langt mer solid. Et knippe gammeldagse, smidde spiker i kjempeformat, en slags digre, spikerliknende bolter som ble brukt til å feste sammen laftede stokker i gamle dager. De går gjennom det meste uten å bli ødelagt.Denne historien nedtegnet jeg allerede i 2001, og siden har det vært adskillige turer med små, store – og alene. Lavvuen er mer falmet i grønnfargen, og har fått noen småskader, men fremstår utrolig nok bra etter åtte års bruk. Det vitner om Venors kvalitet, vil jeg påstå.
Den godt brukte lavvuen er nå blitt kombinert med en godt brukt Ally-kano.
Synes det passer ganske bra til en godt brukt ”villmarking” J
God tur!
Midt i idyllen Det er midtveis i januar, og når sant skal sies, er det ikke stor konkurranse om teltplassene her inne i idylliske Høydalen i Kilebygda. Sommerstid er det folk her støtt, og helt fra Tyskland kommer det "villmarkinger" som skal feriere i norsk natur. Med iglotelt og kamuflasjeklær. Åssen i all verden finner de fram hit, milevis fra nærmeste by? Bare en grusvei fører fram gjennom svarte granskauen til ei bittelita grend.Turkameraten har flere døgn under åpen himmel enn innendørs, men ofte er nattelyet bare en enkel presenning, eller en huk. Nå er han på lavvutur, og skal teste overnatting "ute" på svarte vinteren, INNE, for første gang!
Ni år med lavvuliv
Siden juli 2000 har jeg hatt denne lavvuen, og det var en gammel drøm som gikk i oppfyllelse da jeg den gang kunne ringe og bestille en enstangs åtte-manns lavvu.- Når kommer`n? undret jeg spent.- - Leveringstiden akkurat nå er nok to-tre uker, var svaret.- - Ærru gær`n! gispet jeg. - Skal på ferie med kjerring og unger på lørda`n! Har jeg ikke fått`n til da, får det være inntil videre.Hos leverandøren var det forståelse for problemet, og jeg vet ikke om noen som ikke hadde så hastverk, måtte vike for meg, men lavvuen var på plass fredag. Bestillingen var ekspedert øyeblikkelig, og et stykke samisk tradisjon kom hjem til meg i Telemark.
Opp med lavvuen Fredagskvelden kunne jeg selvsagt ikke dy meg. Jeg bare MÅTTE få lavvuen opp, og det på røde rappen. Dermed spente jeg hele saken opp på plenen utenfor huset, og jeg skal si den tok plass. Med sin bredde på fem meter vakte den oppsikt i gata. Det tok jeg med godt humør, og etter å ha nørt opp et lite bjørkebål inni, kunne jeg innvie lavvuen med "en lille en". Og enda en… Jo, dette var sannelig livet. Nå skulle det bli ferie!
-Det hadde vært noe...
Er`e brann i gata? undret naboen, og stakk hodet ut da han kjente røyklukta. Snart var han inni for å ta vidunderet i øyensyn.- Dèt hadde vært noe… mumlet han ettertenksomt, mens han spurte og grov om pris og kvalitet. Og jeg kunne legge ut om både dette og hint, for fra leverandøren hadde jeg fått både lavvukurs og en fyldig brosjyre, og jeg hadde lest til øynene var fuktige. For en som er litt mer glad i friluftsliv enn en gjennomsnitts-Ola, er dette med lavvu noe helt spesielt. Slik var det i alle fall med meg, men økonomien satte sin stopp. Når det en dag plutselig "regnet" noen lapper inn uten forvarsel, ble det bestilling tvert. Noen få tusen kroner for en drøm! Samme pris som ei uke i Syden, men hva er det beste valget?
Et annet friluftsliv Jeg har hatt fjelltelt siden syttiårene, og har en ganske bra modell i dag, men skal jeg være alleles ærlig, synes jeg egentlig det er for ille å forsøke å bestå eksamen som slangemenneske hver gang jeg skal kle på meg om morran, eller krabbe til køys på kvelden. Ikke får jeg orden innendørs heller. Det er bare for trangt! Vel er det lett å bære, kjekt og greit alt sammen, men det er nå engang ikke mer enn en oppspent pose rundt meg der jeg ikke kan ha levende flammer engang… .Mens turkameraten og jeg krøller oss sammen på barsengene her inne ved Haugstjennane, tenker jeg tilbake på mange lavvuturer det siste halve året. Alene med fem unger på fisketur i et øsende regnvær ned mot Gjerstad, mens lynene flerret nattehimmelen og tordenen rullet. Fem unger fra seks til tolv, men ingen var det minste redde. Rundt bålet fant de tryggheten. Med kone og unger på hjemlige trakter på Finnskogen. Med kompis på fisketur. Alene på jakt. Eller bare kona og jeg - en lunvarm augustnatt nettopp her hvor jeg ligger nå.
Drømmen om ovn
- Dæven - det er freskt ute! banner kameraten der han drar glidelåsen igjen bak seg etter å ha vært ute og lettet på høyrebeinet.- Det er freskere i Finnmark på denne tida, repliserer jeg fra barsenga. - Har samene bodd sånn i generasjoner på vidda, skal vi saktens klare fjorten kalde her hos oss.- Ja, ærru gær`n.? Jeg kan legge meg på utsida, jeg - under ei busk. Det har jeg gjort mange ganger, og det har vært kaldere enn nå. Men lavvuen din, dèt er gode greier. Begynner å bli gammal og giktisk sikkert, når jeg vil ha det varmt rundt meg der jeg ligger, flirer turkameraten, og putter på etpar bjørkepinner til.
Det var i åttiårene firmaet Venor i Kautokeino utviklet en enstangs lavvumodell som de har hatt stor suksess med. I dag finner vi mange lavvuer på markedet, mer eller mindre bygget på samme lest.Jeg er sikker på at jeg valgte rett utstyr for friluftsliv. Etter åtte års bruk, kan jeg si at lavvuen har fått såpass mye juling som man kan forlange. Det sier seg sjøl; Med en ungeflokk på tur er det ut og inn hele tida, og glidelåsen flyr oftere opp og ned her enn glidelåsene gjør i buskene rundt Kynnbrua på Finnskogen når det er dans på lokalet der sommerstid… Brått går en tiåring "på trynet" i teltduken, snart visper en tolvåring borti duken med en pinne. Men lavvuen min har greid strabasene. Den er bånnsolid!
Se opp for brann!
Det er bare èn ting jeg er redd for, og det er flammer. Jeg vet at blandingen av bomull og polyester i duken tåler en støyt, men jeg vil aldri ta sjansen på å legge på ved som kan sprute glør. Gran for eksempel, er bannlyst her inne. De fine glørne som danser opp med røyken fra bjørka jeg bruker som lavvuved, dør ut av seg selv før de kan gjøre noe skade. Og passer vi på flammene i forhold til barsenger, liggeunderlag og andre ting innendørs, kan vi ikke ha det tryggere enn her.Det knirker i snødekket på isen under oss mens vi går utpå for å sjekke snørene. Turkameraten har agnet med meitemark. Har et solid lager krypende i jordkasse i kjeller`n hjemme, fanget inn på høsten med tanke på vinterens fisketurer. Snørene er festet til en av greinene på ei nedhogd småbjørk han har lagt inntil fiskehullet. Et kjekt, lite tips - mye bedre enn å prøve å feste en pinne i snødekket på isen. - Var ikke noe her heller, gitt, sier han, og er litt skuffet. Det hadde smakt med litt ørret til kveldsmaten.Vi tusler inn igjen mot land, der lavvuen står mellom solide gran- og furutrær. Røykstripa som kommer opp fra røykåpningen på toppen, legger seg langsetter åssida. En liten, forsiktig bris bringer den nydelige lukta av brent bjørk inn gjennom skauen. Gjennom teltduken lyser det svakt i orange fra bålet. Det ser godt og trygt ut. Jeg er stolt av lavvuen min!
Kampen røyk/varme
- Host og hark! banner turkameraten. Han har røykteppet rett over nesetippen. Det er dugelig med røyk her inne nå, etter et litt for stort tilskudd av ved på bålet. Under duken har vi dyttet snøklumper så store som håndballer for å løfte duken hist og pist og gi trekk til bålet, men når de fjorten kalde utenfra strømmer inn til ryggen, hjelper det lite at det varmer på andre sida. Lavvulivet med bål er en balansegang mellom riktig trekk og riktig temperatur. En kunst det sikkert tar lang tid å beherske. Det er begrenset hvor mye røyk som slipper ut i toppen når trekken er for dårlig, og må vi ha mer trekk, blir det selvfølgelig så som så med varmen. Riktig nok varmer det på ansiktssida, men det er mager trøst når kulda presser på fra motsatt hold. Akkurat nå har vi trukket
snøklumpene unna, og dèt blir for tett, viser det seg.- - Vi skulle hatt reinskinnspesker som samene har, sier jeg. Men jeg har da i alle fall en varmedress i sekken, og trekker den utenpå genser og feltbukse. Det hjelper, ja.- Eller en lavvuovn, fortsetter jeg.- Ovn?.- Ja, det selges ovnslavvuer også. Blir visst 25 varmegrader innendørs på få minutter, selv i verste vinterkulda. Og så er de røykfrie. Og bærbare. Og nesten sammenleggbare. Ovnsrøret er til å ta fra hverandre, og så putter du det bare inni ovnen. Bena brukes som bærehåndtak, og dermed er den lettvin å ta med seg.- Jøss! Men åssen kan vi se noe da? undrer turkameraten videre, som alltid opptatt av de praktiske detaljene etter et langt liv i friluft. - Det blir jo svarte natta inni her da? Må vel ha parafinlampe, tenker jeg.Så sant som det er sagt. Lys må til.
God plass i lavvu
Inne i lavvuen lever vi i vår egen verden rundt bålet, og vi har rikelig med plass til å slå ut med armene og fortelle om de aller største fiskene vi har fått. Spesielt turkameraten har fiskehistorier, men så har han da også holdt i rette enden av snøret siden han var en neve stor. Ja, selv de han har mistet, er det plass til her inne, for lavvuen min har liggeplass til åtte voksne - pluss all bagasjen! Alle som har vært inne i den, er blitt imponert over størrelsen.Under ferieturen til Sjusjøen og Finnskogen sommeren 2000 rundet vi av på Elverum camping, og tok siste natta i campinghytte der - bare for å ha forsøkt det også. Vi hadde hatt regn de par siste dagene, og til tross for impregneringen, hadde duken begynt å bli våt enkelte steder. Det var tydelig at den nå trengte å bli re-impregnert, men først måtte den tørke. Over Elverum camping skinte sola, og jeg spurte driveren av campingplassen om jeg kunne slå opp teltet mitt utenfor hytta for å få tørket det…- Ja jøss, forsikret han. - Det må du bare gjøre. Det er plass nok i massevis ved siden av bilen din!Han skulle bare ha visst, og snart fikk han vite. For på fem minutter (det tar ikke lengre tid å slå den opp på flatmark med godt pluggfeste) var lavvuen reist, og den tok mer bakkeplass enn ei middels campingvogn. Gjett om vi vakte oppsikt. Ikke bare kom driveren av plassen dit, men også den ene etter den andre av gjestene rundt om. Alle hadde de minst tjue spørsmål, og alle ville de inni for å se. Driveren selv ville fluksens skaffe seg lavvuer for å sette opp som tilbud til gjester. Dette var noe helt spesielt, som sikkert ville selge.Elverum camping rommer jo blant annet gjestene ved de nordiske jakt- og fiskedagene i august hvert år, og jeg er sikker på at det vil bli rift om plassene i lavvuene om han gjør som han sa.
Med spedbarn på tur
Men nå var det vinter, og vi var i Høydalen. Vi greide å få røykteppet under kontroll, men snakket mer og mer om denne lavvuovnen. Det ville absolutt vært tingen. Jeg så for meg årets turer. En ny liten junior skulle se dagens lys i mars, og når sommer`n kom, skulle han selvsagt være med på lavvutur. Sommerstid er vel og greit, for det er ikke så mye ekstra varme en trenger om været er sånn tålelig. Mest litt fyring for å holde myggen i sjakk, men det blir verre seinere på året. Jeg tvilte på at kjerringa ville la guttungen bli med pappa på lavvutur når hun vet at det kan bli dugelig med røyk der inne. Og en røyksur start på friluftslivet for en liten baby er vel ikke akkurat noe sjakktrekk, med tanke på årene som kommer.Egentlig hadde jeg tenkt å kjøpe original ovnslavvu, men den veier adskillig mer enn min enstangs utgave, som er beregnet for bål. Ti kilo har jeg på ryggen med lavvuen min nå, og da er den komplett. Greier jeg ikke bære såpass pluss litt for magesekken, får jeg heller holde meg hjemme. Men hadde jeg kjøpt ovnslavvuen, ville det blitt betydelig mer å drasse på. Litt for mye for fotturer, faktisk. Det jeg tenkte meg, var en kombinert løsning. Med en ovn til den lavvuen jeg har, kunne jeg bruke den som vanlig bållavvu på enkelte turer, og som ovnslavvu på andre - særlig der jeg ikke skal bære langt. Men er vi to mann eller flere, greier vi selvsagt å få ovnen med også. Den veier ikke mer. Venor leverer det som skal til for at lavvuen som egentlig er ment bare for bål, også skal bli en ovnslavvu.
Kombinert løsning
En sånn kombinertløsning var jeg veldig spent på å prøve, og slik skulle det bli. Før yngstesønnen kom på sin første lavvutur, seks uker gammel, var ovnen på plass. Det var som å trå inn i en ny verden. Ingen røyk uten ild, heter det jo, men det stemmer ikke helt med ovn. Ingen røyk, men ild og varme, er det riktige. Ikke noe problem med spedbarn i lavvu.Hadde turkameraten og jeg hatt ovn med oss inne ved Haugstjennane denne januarnatta, er jeg sikker på at vi på mange måter hadde hatt det bedre i forhold til stabil temperatur og røyk, men på den annen side: Hvor ble bålkosen av? For det èr en utrolig flott stemning rundt bålet her inne.- Nei, NÅ skulle kjerringa vært her, hvisker turkameraten borte fra soveposen når det er blitt seint på natt og det bare er en glohaug igjen foran midtstanga. Vi har latt bålet brenne ned, og tuller oss godt inn i hver vår sovepose for å vente på Jon Blund.- Ho ho ho ho hoooooo, tuter uglene i åsen.Men vi to er allerede langt inne i drømmeland…
NYTTIGE LAVVU-TIPS:
Vurderer du å kjøpe lavvu for bålfyring, så vær nøye med at du får en duk som tåler gnister og lettere glør. Spør produsentene! Spør andre brukere! En hullete lavvu er det ikke mye moro med, og en i full fyr må være rene skrekken!Lavvu skal helst oppbevares hengende, men da trenger den mye plass. Jeg pakker min ned etter grundig tørking, og det går greit. Husk: Du trenger mye plass til å tørke den store duken, og har du brukt bål, lukter det skikkelig røyk av duken når den tørkes. Ikke noe å henge oppe i stua, akkurat.Enstangslavvuen setter du opp alene på minutter, forutsatt at vinden ikke er for sterk. Lavvuen tåler sterk vind når den først står oppe, men du sikrer den med ekstra barduner. Organiser grundig inne! Vær bestemt om hvordan åtte mennesker og all bagasje skal få plass innendørs, og likevel ha orden på alt sammen! Hver person sin liggeplass, med alle sine ting samlet i hodeenden. Og sikre utstyr/personer mot å komme nær åpent bål eller ovn!!
En bunnduk i lavvuen er etter min mening et absolutt ”must”. Og jeg har erstattet de fabrikkproduserte pluggene, med noe langt mer solid. Et knippe gammeldagse, smidde spiker i kjempeformat, en slags digre, spikerliknende bolter som ble brukt til å feste sammen laftede stokker i gamle dager. De går gjennom det meste uten å bli ødelagt.Denne historien nedtegnet jeg allerede i 2001, og siden har det vært adskillige turer med små, store – og alene. Lavvuen er mer falmet i grønnfargen, og har fått noen småskader, men fremstår utrolig nok bra etter åtte års bruk. Det vitner om Venors kvalitet, vil jeg påstå.
Den godt brukte lavvuen er nå blitt kombinert med en godt brukt Ally-kano.
Synes det passer ganske bra til en godt brukt ”villmarking” J
God tur!
lørdag 21. mars 2009
Tid for trost :-)
Wikipedia: Svarttrost er utbreidd i store delar av Europa. Ein gjeng ut frå at talet på svarttrostpar som hekkar i Noreg er mellom 100 000 og 1 000 000. I Noreg er han ein trekkfugl. Merka fuglar som er attfunne syner at Dei britiske øyane er viktigaste overvintringsstaden. Dei fleste svarttrostane dreg rett over Nordsjøen, men nokre tek vegen om Danmark og Nord-Tyskland. Det er attfunne merka svarttrost så langt sør som Sør-Spania. Ein fugl er funnen på Island. Han kan overvintre i kystområder opp til Troms, oftast nær hekkestaden. Han finst og i nordvest-Afrika og i Kina, og er innført i Australia og New Zealand kor han har etablert seg.
Eldste svarttrost påvist ved merking i Noreg er 8 år og 6 mnd."
Er ikke bildet over denne vesle bloggen kult? En svarttrosthann er i full gang med frokosten på ei kneipbrødskive jeg har kastet ut, mens en hunn kommer fresende til så snøen hagler rundt henne, for å få litt mat hun også :-) Jeg knipset dem i morges!
Etter at den første svarttrosten dukket opp her 14.mars, er det nå en hel haug av dem. Jeg tror de holder seg her fordi de får brød flere ganger om dagen. Viktig med næring etter en lang flytur.
Dette er et trivelig vårtegn, og snart synger disse fuglene fra grantoppene utenfor huset mitt. Det er den fineste vårmusikk :-)
Eldste svarttrost påvist ved merking i Noreg er 8 år og 6 mnd."
Er ikke bildet over denne vesle bloggen kult? En svarttrosthann er i full gang med frokosten på ei kneipbrødskive jeg har kastet ut, mens en hunn kommer fresende til så snøen hagler rundt henne, for å få litt mat hun også :-) Jeg knipset dem i morges!
Etter at den første svarttrosten dukket opp her 14.mars, er det nå en hel haug av dem. Jeg tror de holder seg her fordi de får brød flere ganger om dagen. Viktig med næring etter en lang flytur.
Dette er et trivelig vårtegn, og snart synger disse fuglene fra grantoppene utenfor huset mitt. Det er den fineste vårmusikk :-)
lørdag 14. mars 2009
Vårtegn :-)
Svarttrosten (Turdus merula) synger pent. Kanskje vi kan lære noe av hørselen dens også? Foto: Wikipedia (Malene Thyssen)
Svarttrost i hagen
I dag var den der, den aller første. En svarttrost forsynte seg av restene av kneipbrødskiver junior ikke ville ha til dagens frokost, som jeg kastet ut i snøen ved foringsbrettet til småfuglene. Den svarte fuglen med det gule nebbet er et vårtegn av de store.
Jeg sjekker på "vårsjekksida" på nettet:
http://www.fuglevennen.no/data/ut/by/natur/bn2/?vis=art
Det er gjort tre observasjoner av svarttrost i Norge i skrivende øyeblikk, så min er da den fjerde!, men det er mange andre vårtegn å lese om på denne sida, og den oppdateres kontinuerlig. Selv om snøen ennå ligger halvmeterdyp på plenen utenfor, og den er så vassfylt og sammentrykket at man må ha dobbel dose Møllers tran for å måke den unna, er det umiskjennelig vår i lufta. Det renner av takene, og selv om nattefrosten ennå tar tak innimellom, og nye snøfall kan komme, er det ingen som kan tvile: Kong Vinters iskalde fingre mister gradvis grepet om det sørlige Norge.
I fjor, året før, og mange år før der igjen, var det planer om å få med ett av vårens virkelige eventyr. En tiurleik, Eller orreleik. Det har dessverre blitt med planene. Tida strakk ikke til, eller prioriteringene ble feil. Jeg håper jeg får sjansen til å tilbringe en magisk morgenstund på tiurleik i år, sammen med kona mi :-) I lavvuen, eller bare i pose og enkel gapahuk. Det handler om å sette av tid..
En annen leik som hører våren til, kan man oppleve på kysten i disse dager. Nå har ærfuglene dannet par, og hannene er i farta for å verne om dama si. Nærgående beilere blir jaget unna, for det gjelder å holde på den man har! Og ærfuglene lager sine egne, vakre lyder, en slags lavmælt buuuing som kan høres langt av sted. Den som en gang har overnattet på kysten, der det er ærfugl, kan ha gledet seg over å sovne inn til den beroligende lyden fra disse fuglene.
Mine kolleger fikk seg et latterbrøl da jeg fortalte på kantina hva jeg hadde kjøpt på Netthandelen for noen dager siden. Ei fuglekasse med kamera! For ikke flere kroner enn hva røykere gir for et par pakker tobakk, handlet jeg det som skulle til for å gjøre meg til kikker gjennom vår og forsommer. Kassa er utstyrt med infrarødt kamera, og sender trådløst fargebilde til TV inne. Nå kan jeg følge med på reirbygging, egglegging, ungemas - og kanskje den brutale naturen. Et fuglerede kan fort bli røvet, av både slanger, rovfugler, og hakkespetter faktisk! En av Ut i naturens leservideoer på NRK i fjor viste nettopp det siste. En hakkespett som forsynte seg av de nyklekkede ungene til en kjøttmeis. Nett-tv på NRK.no/natur er forresten en flott måte å oppleve naturen på. Det er et enormt arkiv å velge i, og det er helt gratis!
Det er all grunn til å glede seg over våren! I disse dager lapper jeg også lavvuen, også fort det finnes bare flekker til å sette den opp, skal vi avsted. Selvsagt kunne vi dratt nå, men kavet med å grave seg med til bakken for å få lavvuen opp på skikkelig vis, sparer jeg meg helst for...
2-3 uker fram i tid skjer første overnatting, og dèt til en skikkelig konsert av vårfuglelyder.
Jeg gleder meg. Og svarttrosten minner meg om det som kommer :-)
Jeg sjekker på "vårsjekksida" på nettet:
http://www.fuglevennen.no/data/ut/by/natur/bn2/?vis=art
Det er gjort tre observasjoner av svarttrost i Norge i skrivende øyeblikk, så min er da den fjerde!, men det er mange andre vårtegn å lese om på denne sida, og den oppdateres kontinuerlig. Selv om snøen ennå ligger halvmeterdyp på plenen utenfor, og den er så vassfylt og sammentrykket at man må ha dobbel dose Møllers tran for å måke den unna, er det umiskjennelig vår i lufta. Det renner av takene, og selv om nattefrosten ennå tar tak innimellom, og nye snøfall kan komme, er det ingen som kan tvile: Kong Vinters iskalde fingre mister gradvis grepet om det sørlige Norge.
I fjor, året før, og mange år før der igjen, var det planer om å få med ett av vårens virkelige eventyr. En tiurleik, Eller orreleik. Det har dessverre blitt med planene. Tida strakk ikke til, eller prioriteringene ble feil. Jeg håper jeg får sjansen til å tilbringe en magisk morgenstund på tiurleik i år, sammen med kona mi :-) I lavvuen, eller bare i pose og enkel gapahuk. Det handler om å sette av tid..
En annen leik som hører våren til, kan man oppleve på kysten i disse dager. Nå har ærfuglene dannet par, og hannene er i farta for å verne om dama si. Nærgående beilere blir jaget unna, for det gjelder å holde på den man har! Og ærfuglene lager sine egne, vakre lyder, en slags lavmælt buuuing som kan høres langt av sted. Den som en gang har overnattet på kysten, der det er ærfugl, kan ha gledet seg over å sovne inn til den beroligende lyden fra disse fuglene.
Mine kolleger fikk seg et latterbrøl da jeg fortalte på kantina hva jeg hadde kjøpt på Netthandelen for noen dager siden. Ei fuglekasse med kamera! For ikke flere kroner enn hva røykere gir for et par pakker tobakk, handlet jeg det som skulle til for å gjøre meg til kikker gjennom vår og forsommer. Kassa er utstyrt med infrarødt kamera, og sender trådløst fargebilde til TV inne. Nå kan jeg følge med på reirbygging, egglegging, ungemas - og kanskje den brutale naturen. Et fuglerede kan fort bli røvet, av både slanger, rovfugler, og hakkespetter faktisk! En av Ut i naturens leservideoer på NRK i fjor viste nettopp det siste. En hakkespett som forsynte seg av de nyklekkede ungene til en kjøttmeis. Nett-tv på NRK.no/natur er forresten en flott måte å oppleve naturen på. Det er et enormt arkiv å velge i, og det er helt gratis!
Det er all grunn til å glede seg over våren! I disse dager lapper jeg også lavvuen, også fort det finnes bare flekker til å sette den opp, skal vi avsted. Selvsagt kunne vi dratt nå, men kavet med å grave seg med til bakken for å få lavvuen opp på skikkelig vis, sparer jeg meg helst for...
2-3 uker fram i tid skjer første overnatting, og dèt til en skikkelig konsert av vårfuglelyder.
Jeg gleder meg. Og svarttrosten minner meg om det som kommer :-)
torsdag 12. mars 2009
Gode råd er billige :-)
Når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre når det gis noen leilighet til det, har jeg stadig funnet meg vel ved å ta en friluftsvandring som demper for min smule bekymring og uro. Asbjørnsen og Moe
lørdag 7. mars 2009
fredag 6. mars 2009
søndag 1. mars 2009
fredag 27. februar 2009
Bruk naturen året rundt
Bruk naturen - året rundt Hører du til dem som mener friluftsliv for hele familien hører sommeren til, og bare sommeren? Biltur og engangsgrill, badeliv og myggstift? Jovisst er det deilig, men det kan det være året rundt! Kanskje på tide å tenke annerledes. Det er nemlig ingen ting i veien for å dra hele familien ut i naturen selv om den kalde årstiden er kommet. Hva med å ha familiemiddag rundt et bål i skogen? Det gir minner for livet, både for store og små.Det behøver ikke gjøres allverden ut av det; Selv om smaken er som baken – den er delt på midten – vil mange lykkes med noe så enkelt som noen grillpølser, rundstykker/lomper, sennep og ketchup. Litt tørr ved som ikke soter for mye på pølsene, og – ikke minst – riktige klær for årstiden, er det som skal til for å skape noe som kan bli en riktig fin naturopplevelse for hele familien. Selv om det er kjølig i lufta, kan en slik måte å spise middag sammen på, være høydepunktet nettopp DEN uka, for ikke å si måneden eller året. Livet er noe mer enn ”hjemmekos” med TV, data og samme kjedelige rutine dag etter dag. Selv leksene kan ungene faktisk gjøre utendørs om man drar på tur sammen.Ungene våre er så ”heldige” å ha foreldre som er litt ”naturfriker”, men de har alltid reagert bare positivt på denne måten å bruke naturen på. Det hender ikke sjelden at bare en ganske enkel middag står på menyen, men ungene kan skrive under på at det smaker mye annerledes når den inntas rundt et bål i skogen, i stedet for ved middagsbordet.
Tyri er tingen! Landet vårt er velsignet med store mengder furu, og mange steder vil du kunne finne gamle, tørre furutrær som for lengst er døde. De inneholder tyri, og brenner uansett vær. Tyrien kan du finne i nedfall av gammel furu, tørrfuruer eller delvis tørre furuer som fremdeles står oppreist, og der det bare er stubbene tilbake. Bruk øksa for å få løs store fliser og biter, og bruk kniven for å flise opp i smått. Du vil bli overrasket over hvor godt det brenner, om du aldri har prøvd det før. Men obs! Ikke stikk inn grillmaten i den feite røyken fra tyrien. Den tjærefylte røyken er ikke veldig god akkurat, og sikkert ikke helsebringende heller, så du kan med fordel steke i strålevarmen på sida av bålet, og helst vente til bålet har brent en del fra seg.Fersk bjørk kan du også fyre godt med, men her er det viktig å fòre godt på med bjørkeris underveis. Så kan du ha en og annen grovere grein inne i bålet. Brent bjørk lukter godt! Det kan forresten være lurt å ha nettopp litt tyri å fyre opp med. Ellers brenner tørr gran godt. Innerst og nederst på store grantrær finner du alltid tørrkvist du kan bruke til å tenne opp med.
Finn på noe gøy sammen Vi forutsetter at dere har tatt utfordringen, og familien er samlet rundt middagsbål i skogen. Papptallerkener og engangsbestikk, saft med friskt vann rett fra naturen. Nå er det ikke lenger den store forskjellen på våre forfedre i steinalderen, og det såkalt moderne menneske. Bare bålet er samlingsplass hyggelig nok, og det er alltid mye rart å finne på i nærområdene, når man er til skogs. Man må ikke for Guds skyld alltid finne på så veldig organiserte aktiviteter; det kan være nok at enhver pusler med sitt. Har man mindre unger med, kan de ha stor moro av å lage barkbåter for å ha båtrace i nærmeste bekk. Det kan være spennende å se etter dyrespor, og om man er ved en bekk, kan man være heldig og få se fisk som går opp for å gyte dersom det er høsten. Er det ikke fisk der, er bekken likevel en hel liten verden for seg selv, med mengder av småkryp. Det gjelder bare å bruke fantasien. Gå på oppdagelsesferd
Hva med en tre-retters? Noen kunne kanskje tenke seg å varte opp med tre-retters på en slik tur, og kanskje er dèt det riktige for noen, men langt fra for alle. Man skal være godt trenet i å håndtere matlaging ute i det fri for å få det til. Pølser, koteletter eller annen grillmat er det enkleste. Poenget skal være å ha det lettvint og fint sammen, ikke å gjøre det mest mulig komplisert, men det er selvsagt mulig å bruke stormkjøkken eller liknende utstyr, og skal man ikke for langt fra vei, går det an å bære både gryter og panner med seg. Og dessuten går det an å gjøre grovarbeidet hjemme, for så å ta med seg mat som bare skal varmes opp, enten man har hatt det i fryseren, eller det er nylaget.Jeg skal ikke forsøke å gjøre narr av noen, men det er faktisk slik at en del mennesker tror at man vil lykkes ute i naturen ved å lage et bål a`la Donald Duck! Du vet; dette greie bålet som har gått igjen i Andeby-skogene gjennom generasjoner, og som består av pinner lagt med endene mot hverandre, og så flammene som slikker opp i midten. Man kan selvsagt prøve denne varianten, men jeg tviler på om det blir varm-mat den dagen…
Kanskje du burde prøve? Det skal ikke så mye til for at det lykkes. Bare prøv selv! Tenk ut et egnet sted å reise, og invitèr familien på en annerledes middag. Er du i tvil om hvordan du skal få til et bål (det er ikke alle dager som er solskinnsdager lette å tenne bål i) kan du jo prøve en engangsgrill, da. (Engangsgriller er det verste jeg vet, men det er fordi det flyter av brukte sådanne på de fleste utfartssteder. De er enkle å ha med seg ut på tur, men svært vanskelige å ta med seg hjem igjen til søppelbøtta…) Husk derfor å ta den med deg etter bruk. Det er ikke vakkert med brukte engangsgriller eller annet turutstyr i hytt og pine rundt i naturen. Moralen er at det du greier å ta med deg til skogs, kan du sannelig greie å ta med deg hjem igjen! Når du reiser hjem, skal det helst se ut som du ikke har vært der.
Kunsten å få fyr i bålet Om det regner, sludder eller snør – bål går det an å få til! Det meste brenner, bare det er varmt nok, og det meste tar fyr, bare det er smått nok når du tenner på. Lar du tennvæsken ligge igjen hjemme, og i stedet utstyrer deg med en liten, skarp øks og en kniv, skal det ikke mye til å lage småfliser av vedstykkene du måtte ha med deg, eller finner der du er. Begynn med å lage så små fliser som mulig. Bygg opp et ”minibål” og sett fyr på dette. Blåser det mye, så sørg for å bygge le rundt bålet, men husk at vinden skaper turbulens inne i lèet, som kan blåse ut flammene, eller gjerne sender røyken tilbake til deg. Etter hvert som det brenner, kan du fòre på med større biter av veden, og gradvis bygge opp et sterkt bål.
Strekk dagen litt lenger Det er forbausende få mennesker ute i naturen når dagslyset svinner. Det er da naturen selv begynner å leve. Det aller meste av dyrelivet ligger i ro i de lyse timene, og strekker først på seg når dagen er på hell. Derfor er skumringstimene en fin tid å oppleve noe spennende sammen. Har man ikke laget for mye bråk, kan man være så heldig at man får se elg, rådyr, hare, rev, grevling eller andre dyr.Spennende og spesielt er det også, særlig for de yngste, å sitte samlet rundt bålet mens mørket faller på. Med tutende ugler i nærmeste ås, kanskje knekkende kvister fra en elg som går nedover lia, kan det bli en dag og en kveld som gir minner for livet. Dèt blir det utvilsomt likevel, selv om verken onkel elg eller tante ugle skulle stikke innom. Bare det å samles rundt et bål i skogen, først for å spise, og så for å oppleve at enda en dag tar farvel, er ren og skjær livskvalitet.I vårt såkalt moderne samfunn er det mindre og mindre tid til natur for mange mennesker. Hvorfor skal man ut i naturen, når man kan se det på TV og internett?Ja, si det…
Tyri er tingen! Landet vårt er velsignet med store mengder furu, og mange steder vil du kunne finne gamle, tørre furutrær som for lengst er døde. De inneholder tyri, og brenner uansett vær. Tyrien kan du finne i nedfall av gammel furu, tørrfuruer eller delvis tørre furuer som fremdeles står oppreist, og der det bare er stubbene tilbake. Bruk øksa for å få løs store fliser og biter, og bruk kniven for å flise opp i smått. Du vil bli overrasket over hvor godt det brenner, om du aldri har prøvd det før. Men obs! Ikke stikk inn grillmaten i den feite røyken fra tyrien. Den tjærefylte røyken er ikke veldig god akkurat, og sikkert ikke helsebringende heller, så du kan med fordel steke i strålevarmen på sida av bålet, og helst vente til bålet har brent en del fra seg.Fersk bjørk kan du også fyre godt med, men her er det viktig å fòre godt på med bjørkeris underveis. Så kan du ha en og annen grovere grein inne i bålet. Brent bjørk lukter godt! Det kan forresten være lurt å ha nettopp litt tyri å fyre opp med. Ellers brenner tørr gran godt. Innerst og nederst på store grantrær finner du alltid tørrkvist du kan bruke til å tenne opp med.
Finn på noe gøy sammen Vi forutsetter at dere har tatt utfordringen, og familien er samlet rundt middagsbål i skogen. Papptallerkener og engangsbestikk, saft med friskt vann rett fra naturen. Nå er det ikke lenger den store forskjellen på våre forfedre i steinalderen, og det såkalt moderne menneske. Bare bålet er samlingsplass hyggelig nok, og det er alltid mye rart å finne på i nærområdene, når man er til skogs. Man må ikke for Guds skyld alltid finne på så veldig organiserte aktiviteter; det kan være nok at enhver pusler med sitt. Har man mindre unger med, kan de ha stor moro av å lage barkbåter for å ha båtrace i nærmeste bekk. Det kan være spennende å se etter dyrespor, og om man er ved en bekk, kan man være heldig og få se fisk som går opp for å gyte dersom det er høsten. Er det ikke fisk der, er bekken likevel en hel liten verden for seg selv, med mengder av småkryp. Det gjelder bare å bruke fantasien. Gå på oppdagelsesferd
Hva med en tre-retters? Noen kunne kanskje tenke seg å varte opp med tre-retters på en slik tur, og kanskje er dèt det riktige for noen, men langt fra for alle. Man skal være godt trenet i å håndtere matlaging ute i det fri for å få det til. Pølser, koteletter eller annen grillmat er det enkleste. Poenget skal være å ha det lettvint og fint sammen, ikke å gjøre det mest mulig komplisert, men det er selvsagt mulig å bruke stormkjøkken eller liknende utstyr, og skal man ikke for langt fra vei, går det an å bære både gryter og panner med seg. Og dessuten går det an å gjøre grovarbeidet hjemme, for så å ta med seg mat som bare skal varmes opp, enten man har hatt det i fryseren, eller det er nylaget.Jeg skal ikke forsøke å gjøre narr av noen, men det er faktisk slik at en del mennesker tror at man vil lykkes ute i naturen ved å lage et bål a`la Donald Duck! Du vet; dette greie bålet som har gått igjen i Andeby-skogene gjennom generasjoner, og som består av pinner lagt med endene mot hverandre, og så flammene som slikker opp i midten. Man kan selvsagt prøve denne varianten, men jeg tviler på om det blir varm-mat den dagen…
Kanskje du burde prøve? Det skal ikke så mye til for at det lykkes. Bare prøv selv! Tenk ut et egnet sted å reise, og invitèr familien på en annerledes middag. Er du i tvil om hvordan du skal få til et bål (det er ikke alle dager som er solskinnsdager lette å tenne bål i) kan du jo prøve en engangsgrill, da. (Engangsgriller er det verste jeg vet, men det er fordi det flyter av brukte sådanne på de fleste utfartssteder. De er enkle å ha med seg ut på tur, men svært vanskelige å ta med seg hjem igjen til søppelbøtta…) Husk derfor å ta den med deg etter bruk. Det er ikke vakkert med brukte engangsgriller eller annet turutstyr i hytt og pine rundt i naturen. Moralen er at det du greier å ta med deg til skogs, kan du sannelig greie å ta med deg hjem igjen! Når du reiser hjem, skal det helst se ut som du ikke har vært der.
Kunsten å få fyr i bålet Om det regner, sludder eller snør – bål går det an å få til! Det meste brenner, bare det er varmt nok, og det meste tar fyr, bare det er smått nok når du tenner på. Lar du tennvæsken ligge igjen hjemme, og i stedet utstyrer deg med en liten, skarp øks og en kniv, skal det ikke mye til å lage småfliser av vedstykkene du måtte ha med deg, eller finner der du er. Begynn med å lage så små fliser som mulig. Bygg opp et ”minibål” og sett fyr på dette. Blåser det mye, så sørg for å bygge le rundt bålet, men husk at vinden skaper turbulens inne i lèet, som kan blåse ut flammene, eller gjerne sender røyken tilbake til deg. Etter hvert som det brenner, kan du fòre på med større biter av veden, og gradvis bygge opp et sterkt bål.
Strekk dagen litt lenger Det er forbausende få mennesker ute i naturen når dagslyset svinner. Det er da naturen selv begynner å leve. Det aller meste av dyrelivet ligger i ro i de lyse timene, og strekker først på seg når dagen er på hell. Derfor er skumringstimene en fin tid å oppleve noe spennende sammen. Har man ikke laget for mye bråk, kan man være så heldig at man får se elg, rådyr, hare, rev, grevling eller andre dyr.Spennende og spesielt er det også, særlig for de yngste, å sitte samlet rundt bålet mens mørket faller på. Med tutende ugler i nærmeste ås, kanskje knekkende kvister fra en elg som går nedover lia, kan det bli en dag og en kveld som gir minner for livet. Dèt blir det utvilsomt likevel, selv om verken onkel elg eller tante ugle skulle stikke innom. Bare det å samles rundt et bål i skogen, først for å spise, og så for å oppleve at enda en dag tar farvel, er ren og skjær livskvalitet.I vårt såkalt moderne samfunn er det mindre og mindre tid til natur for mange mennesker. Hvorfor skal man ut i naturen, når man kan se det på TV og internett?Ja, si det…
Abonner på:
Innlegg (Atom)
