I ett med naturen

Bor slik til at naturen er tett innpå. Ei lita bygd.
Noe i naturen dro meg ut i går. Det ble en vandring i områder jeg ikke tidligere har gått i. Følte at det var både harmoni og melankoli inne i meg, en merkelig kombinasjon. Ruslet lydløst og langsomt, sugde inn de sterke duftstripene av den intense blomstringen som er nå (ble røykfri for 4 år siden, så jeg kan LUKTE igjen!!).
Vet ikke hva jeg lette etter. Et spesielt tre, kanskje? Men endte nå til slutt øverst oppe i terrenget, i et landskap av små fjellkoller, skog som aldri er hugget, et område hvor sjelden eller aldri mennesker går. Har det ofte slik at jeg føler dyrs nærvær, og det gjorde jeg her. Derfor ble jeg stående helt stille, og bare se rundt meg.
Femti meter unna sto den, rådyrgeita, og kikket på meg. Pelsfargene gikk nesten i ett med gamle eikeblader og skogbunn. Den stirret på meg, lurte på hva jeg var. Stolte på sin egen kamuflasje, og sine raske ben. Hadde full kontroll. Forsiktig, forsiktig hvilte jeg kroppen mot fjellet bak meg, ble stående og se på den. Visste at vinden ikke ville røpe meg. Minuttene gikk. Vi kikket på hverandre. Så ble jeg akseptert som lite skremmende. Og oppmerksomheten ble retten mot alle andre ting rundt den...
Der og da følte jeg på en måte at jeg ble et dyr selv. På topp i terrenget, full kontroll over områdene rundt. Alle lydene rundt meg, strømmet til nedenfra bebyggelsen. Motorsager og gressklippere, fugler som kvitrer fornøyd med årets ungekull ute av egget. En kvist som knekker... Opps!! Hva var det? Intens lytting, full oppmerksomhet. Noe farlig...? Nei...
I disse minuttene sto verdenen rundt meg fullstendig stille. Jeg lukket øynene. Pustet, luktet, lyttet, kjente. Åpnet dem igjen. Fokuserte på terrenget foran meg, der geita sto.
Hadde stått.
Uten en lyd hadde den glidd avsted, og jeg sto tilbake og var lykkelig. Lykkelig for å ha fått oppleve denne nærheten. Det å få være i ett med dyret og naturen en liten stund..
Turen gikk videre. Lydløst, langsomt, betraktende, følende. Ukjent grunn. Fulgte dyrestier hvor mennesker neppe går, gjennom en trang dal hvor trær har fått falle for alder og storm, og ligger på kryss og tvers, hvor store steinblokker en gang for uminnelige tider siden raste ned og ble liggende. Nå er de dekket av disse trærne, av tykke moselag, av alt som måtte ha lagt seg på dem gjennom årtusener.
Ned til en grønn, vakker slette. Fuglesangen var intens. Luktene intense. Harmonien fullstendig. Der satt jeg meg med ryggen mot et tre, fokuserte på et enormt, sterkt tre foran meg, med en mektig, grønn krone. Forsøkte å meditere, men greide det ikke.
Det gjør ingen ting, for jeg vet det kommer. Men turen min, opplevelsen min, var ubetalelig...
Ha en fin, fin dag :o)

Nærkontakt med storfugl

Spillgal tiur

Et minne for livet

I dag hadde jeg endelig sjansen til en skautur etter jobb. Det skulle bli en kosetur i vårværet, men ble et minne for livet! En såkalt spillgal tiur kretset rundt føttene mine i en 20 minutters tid. Av og til så nær at jeg måtte dytte den litt unna med en stokk :-)
Jeg har vært mye i skauen, men aldri tidligere har jeg hatt slik "sprø" fugl tett på meg. Jeg trodde først det var min egen evne til å ta meg varsomt fram, som gjorde at jeg kom tett innpå den digre fuglen mens den gikk i blåbærlyngen på en liten høyde foran meg, men det viste seg snart at den ikke var redd noe i det hele tatt! Jeg listet meg fram med kameraet klart, og regnet med at den ville ta til vingene med et brak så fort den ble vàr meg, men den gjorde det motsatte. Når den først fikk øye på meg, kom den nærmere og nærmere mens den klukket og spilte.
Til slutt var den helt innpå støvletuppene, og kanskje ble den ekstra opphisset av at jeg lagde "tiurlyder" så godt jeg kunne.
Jeg vet ikke hva som foregikk inne i hodet på denne digre fuglen, men det er vel gjerne hormonene som koker litt over i vårsola., og dermed ble den såkalt "spillgal". Slike fugler kan fly rett på folk i ganske kraftige angrep, så det er egentlig lurt å trekke seg unna om man kan.
Det gjorde ikke jeg før tiuren var både filmet og fotografert, og jeg sendte endog et MMS-bilde til en friluftskompis mens det pågikk. Han svarte bare "haha, den fant du på internett". Ville ikke tro på nærbildet jeg sendte :-)
Hadde jeg vært ute etter ei lettvint tiursteik, hadde det vært en smal sak å skaffe seg en. Er lite kakk i nakken med en kjepp, og fuglen ville stupt rett i bakken. Men som jeger synes jeg ikke noe om slikt. Tiur er godt, men da skal den være felt under vanlig jakt. Ellers er jeg redd det ville blitt en aldri så liten "bismak" :-)
Langt mer verdifullt enn tiursteka er selve opplevelsen!