Et minne for livet

I dag hadde jeg endelig sjansen til en skautur etter jobb. Det skulle bli en kosetur i vårværet, men ble et minne for livet! En såkalt spillgal tiur kretset rundt føttene mine i en 20 minutters tid. Av og til så nær at jeg måtte dytte den litt unna med en stokk :-)
Jeg har vært mye i skauen, men aldri tidligere har jeg hatt slik "sprø" fugl tett på meg. Jeg trodde først det var min egen evne til å ta meg varsomt fram, som gjorde at jeg kom tett innpå den digre fuglen mens den gikk i blåbærlyngen på en liten høyde foran meg, men det viste seg snart at den ikke var redd noe i det hele tatt! Jeg listet meg fram med kameraet klart, og regnet med at den ville ta til vingene med et brak så fort den ble vàr meg, men den gjorde det motsatte. Når den først fikk øye på meg, kom den nærmere og nærmere mens den klukket og spilte.
Til slutt var den helt innpå støvletuppene, og kanskje ble den ekstra opphisset av at jeg lagde "tiurlyder" så godt jeg kunne.
Jeg vet ikke hva som foregikk inne i hodet på denne digre fuglen, men det er vel gjerne hormonene som koker litt over i vårsola., og dermed ble den såkalt "spillgal". Slike fugler kan fly rett på folk i ganske kraftige angrep, så det er egentlig lurt å trekke seg unna om man kan.
Det gjorde ikke jeg før tiuren var både filmet og fotografert, og jeg sendte endog et MMS-bilde til en friluftskompis mens det pågikk. Han svarte bare "haha, den fant du på internett". Ville ikke tro på nærbildet jeg sendte :-)
Hadde jeg vært ute etter ei lettvint tiursteik, hadde det vært en smal sak å skaffe seg en. Er lite kakk i nakken med en kjepp, og fuglen ville stupt rett i bakken. Men som jeger synes jeg ikke noe om slikt. Tiur er godt, men da skal den være felt under vanlig jakt. Ellers er jeg redd det ville blitt en aldri så liten "bismak" :-)
Langt mer verdifullt enn tiursteka er selve opplevelsen!